Attende desember

Kapittel 18 – 18. desember

La oss huske at advent ikke bare handler om oss, men også benker og brannhydranter og gatelykter og Penelope Hansen tenkte litt ekstra mye på sistnevnte og det lille juleprosjektet hun hadde for tiden.

Penelope hadde lyse krøller og røde kinn, rød vinterkåpe og et lite hakk mellom fortennene som bidro til sjarmen. Hun var seksten år og gikk sisteåret på Videregående og egentlig var hun på vei til skolen siden de ikke hadde siste skoledag før ferien før på torsdag, men det var liksom ingen grunn til å stresse, ikke nå da de var ferdig med prøver og slikt og dagene gikk bort til film og julehygge og annet som var koselig på skolen. Penelope syntes det for så vidt var hyggelig nok, men pleide også å tenke at når skole ikke handlet om å lære eller å gjøre noe fornuftig så kunne man like godt satt i gang ferien rett etter den siste prøven, nå for tiden var skolen mer som et venteværelse der alle fokuserte mye mer på julen og ferien som var rett rundt hjørnet.

Selv gledet Penelope seg veldig til jul for hun elsket å gi gaver. Det var for så vidt gøy å få gaver og, men Penelope elsket å gi mer og særlig når den gaven var til var der og hun kunne se smilet deres over det de fikk. Penelope anså dessuten seg selv for å være ganske dyktig når det kom til julegaver. Hun pleide ofte å finne gaver som ikke var så dyre, men som kledde den som fikk det godt og som andre ikke en gang hadde tenkt på. Og så tegnet hun små søte tegninger som kunne følge med som bonus. Det var ganske trivelig. En annen ting Penelope likte var å ha små juleprosjekter og i år var det å skrive små tekster på post it-lapper som hun festet til gatelykter som folk kunne komme over for så å få en positiv overraskelse i hverdagen. Å oppmuntre folk forekom Penelope som veldig mye mer viktig enn å rekke skolen og derfor hadde hun gått mot skolen i rolig tempo og stadig stoppet opp og helt diskret pyntet gatelykter med små hilsener på veien. Det vil si hun hadde gjort det helt til hun så Helgas lekebutikk og den straks ble mer viktig.

Penelope gikk inn og ble inspirert av alt det fine der inne. Det var så mange koselige leker og andre ting der og det var også en gammel dame i en gyngestol med en ugle på skulderen som lyste opp når hun så Penelope og sa at hun var Helga, dette var hennes lekebutikk og det var bare å titte, dessuten kunne man gjerne forsyne seg med pepperkaker, sistnevnte noe som sto fremme på det bordet der man fant kasseapparatet og slikt. Penelope var ikke vond å be siden pepperkaker var en super dings og der hun spiste en pepperkake og tittet på leker og annet fint tenkte hun at denne lekebutikken minnet henne om gatelyktprosjektet hennes. For det virket helt åpenbart for Penelope at poenget med denne butikken var å oppmuntre og det var også å oppmuntre og å glede Penelope hadde mest lyst til, hun ønsket så gjerne å gjøre en forskjell. Og den felles målsetningen gjorde alt bare enda litt finere. Så oppdaget Penelope noe Lea hadde funnet flere dager tidligere; nemlig en snøkule. Men Penelope fant en som viste en snømann ved siden av en gatelykt som hadde en lapp på seg, som om noen hadde fortsatt Penelopes prosjekt inne i en snøkules magiske verden, noe som jo var en besnærende tanke.

«Hvordan går dette an?» mumlet hun, mest til seg selv.

«Alt er mulig i desember, også at du kan få den snøkulen om du vil det,» sa Helga.

«Seriøst?» utbrøt Penelope forbauset.

«Jeg insisterer,» sa Helga og stemmen hennes lød insisterende i stor nok grad til at Penelope skjønte at det ikke var noen vits å argumentere. Dessuten hadde hun i alle tilfeller uansett veldig lyst på snøkulen med gatelykten og slik gikk det til at hun kort tid etter kunne gå videre i retning videregående skolen sin med en snøkule pakket fint inn i papir i en vel så kjekk pose mens hun tenkte at nå hadde noen virkelig gledet henne og. Det var veldig fint å starte dagen på en såpass trivelig og kul måte og nå ville skoledagen også bli litt mer interessant fordi hun hadde dette hun kunne glede seg over underveis.

*

Dagen gikk som dager flest og ble på sikt erstattet av kveld og da ble gatelyktene tent. Helga følte seg litt inspirert den kvelden og endte opp med å gå en liten tur for å oppleve Saga utendørs om kvelden og turen ledet henne an til en liten ås der man kunne se opp og se stjernene ekstra godt. Ute var det kaldt nok til å se frosten i lufta når man pustet, men det føltes ikke kaldt når Helga sto der ute og så opp på den veldige stjernehimmelen over henne. I stedet følte hun seg bare overveldet og takknemlig fordi det er det som er med stjerner, de lindrer og trøster og gjør at alt som er stort føles smått og omvendt på akkurat den aller mest rette måten. Og om seks dager var det jul og Helga visste enda ikke helt hva som ville skje etter jul, hva hun ville gjøre, men det føltes litt som om ingenting slikt spilte noen rolle der og da. I stedet fantes bare øyeblikket og øyeblikket var stjerner og stillhet og den evigvakre følelsen av desember og nostalgi før livet danset videre på lette steg.

*