Tjuetredje desember

Kapittel 23 – 23. desember

La oss fortelle noen vi elsker at vi elsker dem. Og om vi ikke sier det, la oss vise det på andre måter. Det kan være et kjærtegn eller et smil eller noe så konkret som å lage frokost en morgen kanskje eller å sende en tekstmelding helt uten videre der det står «ha en fin dag i dag og husk at du er super». Når Helga tenker tilbake på oppveksten sin, sånn som denne søndagsmorgenen fordi det er 23. desember og det føles som en morgen for refleksjon og ettertanke, må hun alltid smile bare fordi hun alltid følte seg så elsket. Hun bodde sammen med moren og faren sin og de var ikke rike på ting, men de var rike på øyeblikk sammen og så var magien de alle hadde og som de lærte Helga å håndtere på best mulig vis bare en bonus. Og det er noe med at om man har vokst opp med følelsen av å bli sett, av å bli likt så godt helt som man er, da kan man selvfølgelig fortsatt ha såre øyeblikk der man føler seg litt ensom og alene, men det går fortere over. Dessuten føles det nettopp som øyeblikk og øyeblikk er midlertidig.

Slike ting tenkte Helga på den morgenen før hun etter hvert, omsider gikk ned til lekebutikken og åpnet den for jo da, det var søndag og lillejulaften, men det var fortsatt folk som trengte å oppmuntres på den måten man blir av å gå innom en fortryllende og stemningsfull lekebutikk som byr på det man aller mest trenger uten at man helt kanskje har skjønt det selv. I dag stelte Helga seg bak disken med kassaapparatet og skålen med pepperkaker (som for øvrig var minst like midlertidige som øyeblikkene) og for variasjons skyld var ikke Ulrik der siden han tidligere den morgenen hadde fått formidlet til Helga at han ville fly en tur den dagen, bare for å titte rundt, noe som selvsagt var helt lov. For Helgas del var det ikke så farlig for hun hadde det fint uansett og hun gledet seg til et kommende lite og fantastisk øyeblikk ganske snart da noen i dag ville oppleve oppmuntring og glede.

*

Emil Brage våkner den morgenen med tanken «jeg vil ha et munnspill». Hvorfor han tenker det aner han ikke, men han regner med at det skyldes noe han drømte for han drømmer ofte om å skape musikk. Dette i seg selv er også et lite mysterium siden Emil jobber som portrettfotograf og mens dette også, for så vidt handler litt om å skape slik han ser det, så er det blikket som er i fokus og ikke øret, som er fokuspunkt for musikken. Emil vet med seg selv at han er en lyshåret mann på tjuefem som hverken er særlig høy eller særlig bred, men tar det igjen med å være veldig glad i mennesker. Og ikke på den måten som mange tenker når de sier at de er «glad i mennesker» og så handler det om samtaler og sosiale settinger og kundekontakt hvis de for eksempel jobber på butikk, men mer en glede i form av fascinasjon for Emil syns liksom at alle har noe interessant ved seg og klarer nesten ikke å se et menneske uten å se for seg inne i hodet hvordan han aller helst skulle fotografert det mennesket på en måte som gjorde at de etterpå kunne betrakte det portrettfotografiet og kjenne igjen noe i seg som de ikke visste at de hadde. En skjørhet kanskje, noe sårt eller noe vakkert som de så kan smile over mens de føler seg så takknemlige over å ha blitt sett på en sånn måte.

Emil innser at tankene hans om fotografiene sine muligens er litt pompøse, men tenker at det må da være lov for han selv er jo ikke pompøs, det er bare tankespill og det handler bare om kjærlighet. Det Emil derimot ikke forstår er hvorfor han alltid drømmer om musikk siden det ikke er noe han har noen erfaring med. Han har aldri egentlig holdt på med musikk og likevel drømmer han om det om nettene og dette føles som et lite mysterium.

Så skyver Emil bort alle tanker om mysterier og gjør seg klar og mens det fortsatt er formiddag går han ut i verden mens han smiler fordi det han skal nå er å gå innom kjæresten sin, Benjamin, med en julegave. Mens Emil går og mens han tenker på hvor fint det er å skulle treffe det mennesket han liker aller best av alle mennesker, tenker han også at han vil finne en liten ting ekstra som ikke skal være julegave, men heller en «jeg er bare glad for at du finnes»-gave og når Emil ser lekebutikken slår det ham at det er et sted der noe slikt sikkert finnes. Så Emil går inn og blir straks inspirert av alt det fine lekebutikken har å by på. Stort og smått og ofte med dette gjennomborende strøket av nostalgi som gjør alt litt ekstra fint liksom. Her kan man finne akkurat det man trenger, det er åpenbart.

«Hei, jeg er Helga, ser du etter noe spesielt,» spør Helga vennlig.

«Nei da, jeg bare titter,» sier Emil, selv om han på sett og vis jo ser etter noe spesielt. Men han vil finne det selv, vil at det bare skal dukke opp som en flott tilfeldighet, det føles best. Emil titter videre og han betrakter også Helga diskret noen ganger bare fordi han alltid gjør det når han møter nye mennesker siden han liker å merke seg det unike ved folk, det som gir dem sjel og noe helt eget. Så finner han plutselig dette han våknet denne morgenen og tenkte at han ville ha. Emil finner et munnspill, faktisk finner han to. Oppe i hodet sitt dukker det spontant opp et bilde av ham og Benjamin som spiller munnspill sammen og dette er en tanke han liker. De kan skape musikk sammen, ingen trenger å høre det og det kan være noe de bare deler, slik de deler så mye bare de to uansett. At Emil ikke kan noter og har erfaring med musikk og heller ikke enda vet hva slags forhold Benjamin har til å skape musikk har ingenting å si, for det kan være mer som en lek, det viktigste er ideen om at de kan gjøre dette sammen.

«Kan jeg kjøpe to av disse munnspillene?» spør Emil og peker dem ut for Helga.

«Du kan få dem og ta et selv og dele det andre med hvem du vil,» sier Helga, som om hun har lest tankene hans. Og Emil er troendes til at dette kunne vært tilfelle nå i desember, rett oppunder jul, da virker det absolutt mulig.

«Tusen takk,» sier Emil og gleder seg allerede til å gi Benjamin munnspillet som en ekstra gave. Så tenker han at dette lover godt for julen allerede, det at han kan våkne med en tanke om å ville ha et munnspill og så få et munnspill og i så måte i grunnen få bevisst at tilfeldige mirakler kan skje i desember. Det må jo være et positivt tegn før jul.

Og det er med et smil over alt dette Emil drar og Helga ser, som vanlig, etter ham fra vinduet i andre etasje et øyeblikk før hun går ned til butikken igjen og lar dagen flyte videre. Og snart, så veldig snart vil det være jul helt skikkelig.

*