Femtende desember

Kapittel 15 – 15. desember

La oss ta innover oss følelsen av å entre en kafé på en lørdag mens man tilfeldigvis vet at den man i hemmelighet liker aller best også skal være der. Fox ser Iris der hun sitter, men hun har ikke sett ham enda og en del av ham tenker at det kanskje er lettere hvis hun ikke ser ham. For det virker klart for ham at når de ble enige om å være på kafeen samtidig den lørdagen avtalte de i praksis at de skulle møtes og mens en stor del av Fox har veldig lyst til å møte Iris er det en annen del av ham som vil gjemme seg. Samtidig. Hele livet har Fox hatt en stemme inne i hodet sitt som har fortalt ham at han burde gjemme seg for verden og han har alltid lyttet til den stemmen og på et eller annet tidspunkt må han jo slutte med det. For å lytte til det i ham som ber ham om å rømme fra verden gjør alt bare mer kjipt og tungt og han vil mye heller være litt lykkelig. Derfor går han bort til der Iris sitter, sier «hei» og setter seg på andre siden av bordet. Hver etter tur kjøper de det de skal ha og som et skjebnens tryllespinn ender de begge opp med å kjøpe te og en kanelbolle, noe Fox har lyst til å tolke som et tegn på noe, men han vet ikke helt hva. De neste minuttene sitter de der med ord som ikke sies, men en komfortabel stillhet likevel, fylt med te og kanelboller og den veldig trivelige stemningen man finner på kafeen.

«Har du lest noe interessant i det siste?» spør omsider Iris, bare fordi noen må begynne.

«Litt forskjellig,» svarer Fox, som liker å lese og gjør det ganske ofte siden det stopper hjernen hans fra å kretse for ukontrollert rundt alt for mye og mangt om hverandre.

«Så bra,» sier Iris og nevner noen bøker hun har lest i det siste og der finner Fox en bok han selv har lest og likt og utbryter, «å, den boka var fin». Dette er slik samtalen dem i mellom begynner, med en bok og så leder det inn til andre temaer og snart er det som om Fox har glemt helt hvor nervøs han vanligvis er for det flyter så godt. Det er plutselig så lett å prate med Iris, prate om stort og smått og ting som ligger litt midt i mellom.

La oss tenke at dette møtet er en begynnelse på noe mer, for det er akkurat det. Hva dette «mer» innebærer er et uoppdaget kontinent, men noe er det og det vet både Iris og Fox der de sitter. Og la oss så forlate dem der på kafeen for de trenger ikke innsyn, dessuten trenger vi å hilse på Lene Lei som akkurat da entrer den magiske lekebutikken.

Lene har farget det skulderlange håret sitt blått bare fordi hun nylig fylte førti og følte seg ganske kjedelig. Hun føler seg fortsatt ganske kjedelig, men hårfargen hjelper. Lene jobber som bibliotekar på Saga Barne- og ungdomsskole og liker komplimentene hun får av elevene der som syns det er kult at hun har farget hår og likevel er voksen. Og for Lene, som ellers bor sammen med samboeren Mattis og hunden Domino og lever et ganske ordinært liv, er det noe eget med å føle seg litt kul. Da føler hun for en liten stund at hun er noe mer enn bare Lene Lei og det er fint.

Nå er det ettermiddag og lørdag og hun er på lekebutikken mens hun håper boka hun har bestilt har kommet. Lene er ganske belest og har lest mye av det hun selv har inne på skolebiblioteket, men det hun koser seg aller mest er hun litt flau over og det er kjærlighetsbøker. Ordentlig klisjéfylte bøker med humor og kjærlighet som hun ikke liker å nevne om noen spør hva hun leser, men som hun likevel bestiller på nettet i ny og ne fordi hun dagdrømmer om en romanse. For hun har jo Mattis og hun elsker ham, men de pleier liksom ikke å gjøre så mye ut av forholdet sitt lenger, de bare er og det er ikke helt det samme som det hun leser om i bøkene. Lene tenker på disse bøkene nå, tenker at en slik historie kunne begynt på en lekebutikk som henne. Hun ser for seg at hun treffer Mattis, at de ikke alt har levd sammen, men er nye for hverandre og treffes da de begge finner en leke og tar den opp samtidig og da treffer hendene til hverandre og så ser på hverandre og så at han er stotrende og sånn «nei, du var først» og så er hun stotrende tilbake og så sier han «kanskje ingen av oss trenger leken, vi kan heller danse tango i stedet» og så danser de. Selv ikke i bøkene skjer utviklingen så plutselig, men det kunne ha skjedd i dem og Lene har litt lyst på noe sånt. En plutselig tango i en lekebutikk, to billetter til en romantisk helgetur i Paris, noe som er urealistisk og rart og sært, men likevel fint fordi hverdagen kjeder henne.

Og det er da hun får meldingen og sjekker mobilen sin der det står: «Jeg har kjøpt alt vi trenger til taco for det er så lenge siden sist, håper det er greit. Ps. Jeg elsker deg, hilsen Mattis.» Det er en ganske kort melding, men plutselig slår det Lene at det hun leser om i bøkene ikke egentlig er på langt nær like romantisk som en mann som kanskje kan virke trygg og kjedelig til tider, men som også er en mann som kan sende melding og si at han vil at de skal dele taco sammen fordi det er så lenge siden sist. Mattis er hverdagskjærligheten og det er så mange flere av hverdagene enn andre dager og plutselig skammer hun seg over noen gang å ha tenkt at livet sitt er kjedelig for aller mest er det skikkelig fint. Hun har Mattis og hunden og en fin jobb og det gjør henne så glad. Og så tenker Lene Lei at hun vil feire denne gleden med å kjøpe noe og fundere på hva før hun ser skilpadde-kosedyret.

Da hun først forelsket seg i Mattis ti år tidligere var det fordi de var på en spillekveld og endte opp på samme lag ved en tilfeldighet. Om de vant husker hun ikke, men hun husker at de fikk et spørsmål om skilpadder og at de da skjønte at de hadde det som yndlingsdyr begge to. Etter spillet pratet de videre om skilpadder og deretter mye annet og så ble det et nytt møte og et til og plutselig har de nå vært sammen i ti år og bor i et fint lite hus sammen. Alt startet med skilpadder og nå beslutter Lene at hun skal kjøpe denne skilpadden til Mattis da hun plutselig legger merke til den gamle damen i gyngestolen med uglen på skulderen, en dame hun legger merke til fordi hun sier at hun kan få den.

«Jeg er Helga og kosedyret er ditt om du vil,» sier Helga. Lene prøver å argumentere, men det virker ikke og hun er uansett lett å overtale siden det er noe ganske magisk ved å få et skilpaddekosedyr sånn helt uten videre.

«Tusen takk,» sier Lene når hun drar mens hun smiler over Mattis og taco og å overraske ham med et kosedyr på en helt hverdagslig, men likevel fullstendig magisk lørdag i desember. Og postkassa har ikke blitt sjekket siden torsdag så hun sjekker den og når boka hun har bestilt fortsatt mangler så er det faktisk helt greit. Akkurat da er taco og skilpadder langt mer romantisk enn det hun leser om i bøkene uansett.

*

Den kvelden gleder Iris og Fox seg til å møtes igjen for det skal de. Og Helga selv sitter og gleder seg til neste dag mens hun til sin forfjamselse innser at det kun er ni dager til jul og prøver å forstå hvordan de har kommet så langt ut i desember allerede. Det er til å bli forundret over. Og i et lite gult hus prøver en liten hund å snike til seg tacorester uten hell mens en mann som heter Mattis finner på en liten historie om skilpaddekosedyret som han deler med Lene mens hun lytter ivrig og føler seg uforskammet heldig. Det er på mange måter en skikkelig fin lørdagskveld altså.

*