11. desember

Kapittel 11 – 11. desember

La oss tenke oss en annen himmel, en som er lysegrå med små saueskyer på eller malerisk rødoransje i ly av morgengry eller så dypt mørkeblå at det ser svart ut med små hull her og der og det er stjernene. Himmelen denne tirsdagen er grå, tom for farger og tom for alt og Marie Sophie Malm syns det er ganske kjedelig. Det er rett og slett en temmelig uinspirerende himmel og hun skulle gladelig byttet ut det intetsigende værbildet med sol eller regn eller storm eller vind, omtrent hva som helst er bedre enn været akkurat da. Slike ting tenker hun der hun går og på en måte er det ikke så rart. Er det en ting som kjennetegner Marie er det nemlig det at hun alltid ønsker å føle det som om hun er en del av en historie, noe som igjen er inspirert av hvor uendelig glad hun er i å lese.

Om noen hadde sett Marie på et tog eller på en buss hadde de sett en jente i tjueårene med skulderlangt brunt hår, blå øyne, rød kåpe og en bok i hånda. Noen ganger ville kåpen kanskje vært byttet ut, noen ganger ville håret vært i fletter eller i en hestehale i stedet for utslått slik det vanligvis er, men boka ville vært konstant til stedet. For Marie er nemlig historiene det viktigste og den følelsen å lese fyller henne med av å ta del i flere virkeligheter enn kun denne ene.

Og derfor sukket over himmelen fordi bøker starter med stormfulle netter, de starter med regnet mot ruten eller en himmel full av stjernespill eller til og med et lett vindpust på en solfylt sommerdag da alt er i balanse. Himmelen når den er grå føles så poengløs og det får Marie til å lure på om dagen vil være poengløs og, noe hun virkelig ikke vil at den skal være.

Hun er på vei til jobben sin på matbutikken. Marie ble den sommeren ferdig med å studere litteratur i Oslo og husker at hun så for seg at med en gang hun var ferdig utdannet så skulle hun få seg jobb i bokhandel i Saga og så skulle alt være topp. Ting gikk ikke helt etter planen, men Marie trøster seg med at hun i det minste har en jobb og at det jo er en begynnelse. På en måte er det nesten bedre for da kan hun fortelle en historie om seg selv som den stakkars bohemen på matbutikken som drømte om litteraturens magi og så, omsider, etter tort og svie fikk den servert og til slutt var der hun var ment til å være som var blant bøkene. Det er en fin fantasi.

Marie hengir seg til dagdrømmer helt frem til hun ser lekebutikken og et blikk ned på klokka forteller at hun har tid til å gå innom en liten tur. Hun har for så vidt sett butikken noen ganger før, men hun har ikke gått inn, ikke før nå da hun går inn og smiler over alt hun ser, deriblant den gamle damen med uglen på skulderen som sitter der i gyngestolen.

«Jeg er Helga, velkommen skal du være,» sier Helga og Marie introduserer seg.

«Det er så fint her inne, som i et eventyr,» sier Marie etterpå og Helga nikker som om hun er helt enig, noe hun jo også er.

Og mens verden utenfor er preget av en litt grå himmel og en litt kjedelig tirsdag med få høydepunkter så er verden her inne en annen. Her finner man spilledåser og snøkuler, drager og fargeleggingsbøker og generelt sett en følelse av å ha vandret inn i en annen tid da verden var mindre og kanskje mer håndterlig. Marie minnes den gamle og støvete samlingen folkeeventyr hun hadde som liten som hadde hørt til familien i generasjoner og tenker at det er en form for nostalgi som hun kjenner igjen i omgivelsene inne på akkurat denne lekebutikken og hun elsker det. Elsker den rolige julemusikken som spilles, elsker stemningen og hvordan det på et vis lukter litt gammelt her og elsker at det står en gyngestol her med en imøtekommende gammel dame som til og med har noe såpass eventyrlig som en ugle på skulderen, litt som om hun skulle vært hentet rett fra en Harry Potter-bok eller noe annet kult og litterært med ugler involvert. Å være her inne er å være del av en historie Marie trives med og hun liker det veldig godt.

Det hadde på sett og vis føltes riktig om historien om Marie i lekebutikken var en historie om en bokelsker som fant en bok som snakket til sjelen hennes, men det Marie faller for er likevel ikke en bok, men en liten globus. Marie har i hemmelighet alltid ønsket seg en globus litt fordi det er noe med å snurre den og tenke at man kan finne hele verden der, tenke på alle historiene som finnes rundt omkring og hvordan hun kan oppleve en bit av dem i bøkene hun leser. Globusen i denne lekebutikken er ganske liten, men den er absolutt sjarmerende og Marie rekker akkurat å tenke at hun har lyst til å kjøpe den da Helga forteller henne at hun kan få den.

«Bare kom tilbake på besøk til butikken min bare for å titte en dag, det er så koselig å se dere igjen her,» sier Helga blidt.

«Selvsagt,» sier Marie og føler seg skikkelig heldig. Og når hun går ut i verden igjen så føles dagen så mye mindre grå fordi hun har en globus, en hel liten verden i en pose. Og kanskje vil ikke jobben på matbutikken være det morsomste i verden og kanskje vil ikke livet alltid føles nok som om hun lever i en interessant og magisk historie, men ting ordner seg og hun har fått en globus helt uten videre og når hun er ferdig på jobb så kan hun dra hjem, spise en rask middag og så, så kan hun lese. Hun kan la globusen snurre og selv gi seg hen til bøkenes verden og da vil alt føles så riktig.

Og det er tretten dager til jul, snøen ligger så fint i Saga by og om en dags tid så er det noe som vil forandre seg som ingen enda kjenner.

*