21. desember

Kapittel 21 - 21. desember

La oss feire vintersolverv, dagen da julen ble feiret før kristendom for en del kom inn i bildet og dagen da alt snur og vi kan vite med oss selv at selv om kalde vinterdager venter i både januar og februar så reiser vi i retning sommeren. Og hvis man ikke vil feire vintersolverv kan man like godt feire at det er fredag og en sånn magisk og super fredag som man merker seg litt ekstra bare fordi det er den siste fredagen før jul. For noen er dette kan hende den siste arbeidsdagen før en velfortjent ferie, for andre igjen er dette en dag der de tar seg av den aller siste julehandelen og for andre igjen handler denne dagen om andre ting, det er et mylder av muligheter. Uansett er det fredag og mange nyter det.

La oss reise gjennom Saga denne fredagen og se hvordan Iris, Fox og Julian har et møte der de planlegger hvordan de skal møte opp med julemat og litt forskjellig hos Helga på Julaften fordi det er så mye bedre å være sammen med noen enn helt alene sånn de ser det. Om du følger med legger du kanskje merke til at det foregår hele samtaler uten ord mellom Iris og Fox, blikksamtalene til to personer der noe ligger i lufta og det er så mange følelser som kan bli til noe på sikt at det er oppriktig fascinerende nærmest. Julian selv legger ikke merke til det, men smiler heller over at han har et prosjekt som gjør at verden og livet og alt føles litt lettere. Det er noe magisk i seg selv bare ved det.

Og kanskje er det noen som er på jobb som smugspiller sjakk på internett eller andre igjen som sitter og leser fordi alt hun eller han trenger er bøker, da er de hjemme for det er det man er mellom linjene. Og blant alt dette finnes Fatima Ismael, som har sort hår gjemt under en hijab, men om folk tar seg tid så er det ikke det de ser, men heller blikket. Fatima har dype brune øyne, øyne man kan drukne i om man forsøker og når hun smiler så rynker hun på nesa på en måte som mange nok kan finne sjarmerende.

Fatima studerer egentlig musikk i Bergen, men har oppvokst i Saga og kom for kort tid siden hjem for ferie. Selv pleier hun å si at hun studerer musikk bare fordi det er interessant, men så er også å synge det Fatima liker aller best og hun har lyst til å kunne alt. Kunne synge opera med eleganse og høyverdighet, men også jazz på smygende instinktivt vis, eller kanskje være med i musikaler eller synge visesanger eller noe helt annet igjen. Det skumle er bare det at hun ikke vet om hun er god nok eller god i det hele tatt og tanken på at noen skal høre henne synge og si at hun ikke burde gjøre det er så fæl at hun derfor studerer musikk på et mer teoretisk plan der det blir litt utprøving, men mer fokus på musikk i teorien enn i praksis.

Heldigvis er det interessant og Fatima elsker å lære og tenker jo at det uansett er kunnskap som vil komme godt med på sikt. Med det sagt så er det også fint nå da det er ferie, selv om Fatima syns det er litt kjedelig at familien hennes ikke feirer jul siden de er muslimer siden hun syns jul virker ganske koselig, dessuten så er det julepyntet overalt og man kan føle seg litt utenfor når man ikke er en del av alt sammen selv. Det går likevel fint for hun skal tilbringe mye tid sammen med familien uansett, de kommer til å kose seg og hun har dessuten fri og ferie er også ganske fint uansett, sånn er det bare.

Og nå skal hun egentlig hjem da hun ser lekebutikken og spontant beslutter å titte innom. Der inne er det skikkelig koselig konkluderer Fatima, godt hjulpet av hvor gjennomført trivelig den gamle damen i gyngestolen virker og hvor fortryllende det er med den lille uglen hun har på skulderen. Fatima sier «hei» og får et «hei» tilbake og så titter hun litt rundt og finner fort ut at inn hit kunne hun gjerne flyttet. For det er en ro her og en følelse av at alt er lov, at ingenting er feil liksom og hun finner så mange koselige leker å titte på og gleder seg over det.

Og så finner hun den, tingen som tar tak i hjertet hennes og river det til seg. Dette noe er et sånt miniatyrpiano i kledelig svart eleganse som frister fordi det er noe Fatima egentlig har ønsket seg lenge, men aldri fortalt at hun ønsker seg siden det er litt dyrt og de i familien hennes alltid har måttet være sparsommelige. Og Fatima betrakter pianoet med et sukk for hun har egentlig ikke råd nå heller, samtidig tenker hun at det kunne hun spilt på og hun kunne utviklet seg som musiker og sunget hjemme i studenthybelen sin mens hun akkompagnerte seg selv så godt hun kunne. Det er en så fin tanke at det nesten gjør vondt og det er da Helga sier de magiske ordene «den er din om du vil». Nå insisteres det på høyeste plan og enden på visa er at Fatima drar videre hjemover til familien sin med et bittelite minipiano som er helt hennes eget. Og om hun har tenkt at desember er en måned der hun føler seg litt utenom fordi så mye handler om en jul hun ikke en gang har tradisjoner for å feire, er det noe med tanken på all musikken hun kan skape som får jul og alt annet til å virke mindre viktig, det føles der og da som om alt vil gå bra.

Og slik går det til at også 21. desember er en dag som ender opp med å handle om å oppmuntre i en travel adventstid.

*