Andre desember

Kapittel 2 – Andre desember

La oss reise tilbake i tid, ja, enda litt lenger, helt tilbake til da Helga var liten. Da hun var en jente på seks år med langt lyst hår som strittet til alle kanter og som tilsynelatende var like rufsete uansett hvor mye det ble gredd. Det var desember også den gang og da desember i Saga for det var der Helga vokste opp, noe som også er litt av grunnen til at hun har vendt tilbake dit nå som gammel med en magisk lekebutikk med på reisen. Også den gangen kunne man vandre langs butikkvinduer som lyste mot en, vandre i de gatene man bare finner i småbyer der man vet hvor alt er, men likevel alltid forventer å oppdage nye hemmeligheter. Og blant alt dette fantes Helga og det var desember og kaldt og en helt alminnelig dag frem til alt forandret seg. Og når alt først forandret seg skyldtes det en bok.

Helga hadde nettopp lært seg å lese og elsket det nok til at hun ville lese hele tiden og særlig når det var natt og mørkt og man var ment til å sove. Siden Helga ikke hadde noen lommelykt prøvde hun å lese selv om soverommet var veldig mørkt siden lyset var skrudd av. Men det kom en strime lys gjennom glippen under døra inn til soverommet, så vel som månelys gjennom vinduet og det skapte akkurat nok lys til at Helga klarte å lese en og annen setning her og der og det var nok til at hun forsøkte å lese i mørket likevel. Og det var da hun tenkte «så fint det hadde vært om denne boka lyste» og boka hun holdt på med lystret. Plutselig skinte den med et lys som var klart som dagen og Helga prøvde å mumle «nei, nei, jeg mente ikke dette» fordi hun ikke ville at foreldrene hennes skulle oppdage det. De var jo ganske klare på at hun var ment til å sove i stedet for å lese. Lyset fra boka fortsatte å skinne og så ble døren åpnet av Helgas mor og far som så lyset fra boka og til Helgas store overraskelse ikke virket sure eller forundret. I stedet lyste de opp.

«Marie, se!» utbrøt Helgas far, Magnus, «Helga er magisk hun og.»

«Magisk?» spurte Helga forvirret og foreldrene hennes skrudde på lyset og kom inn der Marie sa et rart ord Helga ikke fikk helt med seg som fikk boka til å slutte å skinne. Så forklarte de alt sammen; hvordan de begge hadde magiske krefter og alltid hadde lurt på om Helga hadde arvet det eller ikke og at det med boka beviste at hun hadde det og da skulle de lære henne alt hun trengte å vite. Det var også slik Helga lærte at det viktigste livet hennes ville handle om var magi og å bruke det riktig.

*

La oss nå dra tilbake til nuet der Helga sitter i gyngestolen sin på sin egen magiske lekebutikk i Saga og tenker tilbake på den gangen, alle de årene tidligere, da hun lærte at hun var magisk, før hun tenker på hvordan denne magien hjalp henne å glede Mortimer dagen før. Og nå er det søndag og andre desember og hun venter på å finne ut hvem hun vil glede denne dagen og har nesten begynt å lure på om ingen har sett at butikken hennes faktisk ER åpen på søndager da hun hører et pling og sier et par utvalgte ord som får både henne og gyngestolen til å forsvinne. For det er når noen tror de er helt alene at de finner det de trenger aller mest av alt.

Doris Dormenfeldt heter hun og hun hater navnet sitt. Hun hater generelt sett det meste, men navnet ville tronet veldig høyt på listen over hatede ting. Doris har en lang og spiss nese og kort krøllete brunt hår som svært få vet at faktisk er krøllete siden det vanligvis og også i dag er gjemt under en grå alpelue. Det som ellers kjennetegner Doris er nettopp det at hun alltid ser sur ut og der noen ser sure ut selv når de egentlig er i ganske godt humør, så er Doris sur og. Hun er sur på nyhetene fordi de aldri oppmuntrer henne, hun er sur på folk fordi folk går for sakte og spør for dumt og generelt sett er såpass håpløse at det skulle ikke vært lov en gang og hun er sur på livet fordi hun en gang var Doris på syv år som så en ballerina på tv og tenkte at det skulle være henne og så ble det aldri henne. Doris fikk ikke lov til å begynne med noen aktiviteter og i alle fall ikke noe kunstnerisk eller kreativt, dessuten var å få en karriere som danser for vanskelig så det var nok bedre å drive med noe tryggere og mer forstandig. Det er kanskje derfor Doris er korrekturleser i Sagaposten. Hun leser gjennom alt, retter skrivefeil med bravur og mens hun aldri tenker at det er særlig spennende, er det en del av henne som setter pris på å skape orden og gjøre at alt er grammatisk korrekt. Og det føles som en riktig jobb for henne, i den grad noe som helst er riktig for det er det jo lite som er. Og likevel. Doris ville vært den første til å si at hun ga totalt og fullstendig blaffen i alt kunstnerisk og kreativt og få ville betvilt henne om hun sa det, men en gang i blant har hun likevel på tv-en i den lille stua si og så er det noen som danser ballett og så stopper tiden. I den korte tiden dansen varer er det som om ingenting annet finnes og Doris øyne blir fylt av tårer. For det er det vakreste i verden, det er poesi i bevegelse, det er alt Doris ønsket å være og aldri var, det er så mye og så er det over. Dansen slutter, Doris ser seg forvirret omkring før hun ser at jo, hun er jo hjemme i stua si, alt er som før, veggene er like grå. Så tørker hun bort det våte hun kjenner i øyekroken som sikkert skyldes en eller annen form for allergi eller noe i samme nabolag og fortsetter å se på tv mens hun tenker at alt i verden er feil.

Og nå er Doris Dormenfeldt på vei hjem. Biblioteket i Saga har blitt meråpent sånn at man faktisk kan sitte der på søndager og Doris har, om ikke kost seg, så i alle fall fått timene til å gå med å sitte der og lese gjennom bøker med en notatbok ved siden av seg der hun har skrevet ned alle skrivefeil eller andre steder der hun ville brukt andre og bedre ord for å få frem budskapet. Nå skal hun hjem og lage seg tomatsuppe og finne en bok hun avskyr som hun kan lese i bare for å ha noe å klage over og det er da hun ser butikken. «Helgas vesle verden» som straks byr Doris oppriktig imot bare fordi den er ny og det er helt feil at noe som helst nytt dukker opp. Doris betrakter ikke utstillingen i vinduet, hun bare river opp døra og tråkker inn før hun sier med skarp og sterk stemme, «unnskyld, er det noen her, jeg har en klage.»

Ingen svarer. Doris sukker dypt og leter rundt i lokalet etter den eller de som jobber her da hun plutselig hører en liten lyd fra et bord like ved. Der står en eske som hun åpner før hun skjønner at det er en spilledåse. Det er plass til å ha ting i esken, det er speil og alt Doris ser er likevel noe annet; ballerinaen. Til musikken danser hun rundt og rundt og noe i Doris revner for ballerinaen likner henne. Det er en ballettdanser med kort krøllete brunt hår og hun danser og danser og Doris sitt hjerte føles som om det danser det og mens hun lytter til melodien og ser dansen, ser livet sitt slik hun mer enn noe annet skulle ønske at det var.

«Uhu.» Lyden fra en ugle vekker Doris fra drømmeverdenen hun var i og nå ser hun at det plutselig står en gyngestol i rommet der en gammel dame med en ugle på skulderen sitter og smiler mot henne.

«Oi, unnskyld, jeg må dra,» sier Doris og river seg løs. Hun begynner å gå mot utgangen, oppgitt over seg selv, da den gamle damen sier «stopp» og Doris av grunner hun ikke selv kan forklare stopper.

«Vær så snill, ta den,» sier den gamle damen.

«Hva da, spilledåsen?» spør Doris og rister på hodet, «jeg kan ikke det, dessuten er jeg alt for gammel for leker.»

«Jeg insisterer,» sier den gamle damen og Doris går bort til spilledåsen, åpner lokket og ser på danseren hun drømte om å være før hun tar på lokket igjen og løfter spilledåsesken.

«Tusen takk,» sier Doris.

«Bare koselig,» sier den gamle damen og legger til, «og det er kanskje for sent å få en karriere som danser, men det er aldri for sent å danse.» Doris rister på hodet, men ordene fester seg likevel.

Den kvelden bruker Doris den gamle pc-en som hun har bare fordi man trenger det av og til, og går inn på internett der hun søker på ballettklasser for voksne. Hun finner ut at de har ballettklasser der ingen forkunnskap behøves på Saga Kulturhus og ender spontant opp med å melde seg på et kurs på nyåret mens hun tenker at det sikkert kan avbestilles når nyåret nærmer seg. Der og da kan hun likevel dagdrømme om det og hun velger for første gang å lete opp en dansefilm på nettet. Den betrakter Doris mens tårene renner og hun får en følelse av å være som Grinchen som har et hjerte som er tre ganger for lite før det skjer julemirakler som får hjertet hans til å triple i størrelse. Det er jo bare en historie og Doris syns fortsatt at verden er teit og at det er nok av grunner til å være sur, men det føles litt som om hjertet hennes denne dagen har triplet i størrelse og når man går til sengs med den følelsen vil kanskje alt neste dag føles lettere.

Sikkert er det i alle fall at ikke så langt unna sitter Helga på sengekanten og merker at noe har hendt. Og, ikke for første gang, fascinerer og gleder det henne at det skal så lite til. En tinnsoldat dagen før, en spilledåse med en dansende ballerina i dag og alt er annerledes. Om det bare kunne vært så enkelt alltid.

*