Femte desember

Kapittel 5 – 5. desember

La oss hilse på Valdemar Trane som er en rund og kompakt mann med rødlige bollekinn og tynt mørkblondt hår gjemt under en lue mesteparten av tiden for å skjule at hårmengden blir stadig mindre. Saga er en ganske liten by og har derfor bare et bakeri og det drives av nettopp Valdemar som mesteparten av tiden har vært kjent som en lykkelig baker som alltid smiler og som mange nærmest tar litt for gitt. Valdemar har også alltid vært ganske glad og tilfreds for jo da, han skulle gjerne hatt litt mer hår på toppen av hodet sitt og han kunne sikkert også vært litt tynnere, men han har tenkt at han har Sagalei Bakeri (det er det bakeriet hans heter) og sin kjære Lisette Trane (kona hans gjennom tjueseks år) og hva mer trenger man da. Og alt har vært så fint frem til den vakre, solfylte sommerdagen i juni da Lisette sovnet inn, helt uventet. Valdemar har fortsatt å holde bakeriet åpent og smilt til kunder mens han har besvart alle spørsmål om Lisette med at «det går bra, det har vært så mye kjærlighet og så mange koselige mennesker på besøk på bakeriet at jeg vil klare meg helt fint selv om det selvfølgelig er et savn.» Han har smilt mens han har sagt disse ordene og greid å høres overbevisende ut selv om alt har vært blank løgn og på et eller annet tidspunkt har folk sluttet å spørre. Og nå er det begynnelsen av desember og det går ikke bra. For første gang skremmer tanken på jul Valdemar for hvem skal han feire den sammen med? Han har en søster i Oslo, men de har ved en ren tilfeldighet hatt lite kontakt og hun har jo sagt at Valdemar absolutt er velkommen om han vil, men han vil ikke trenge seg på. Og mens Valdemar alltid har vært blid og tilsynelatende utadvendt så er han egentlig ganske sjenert så han har egentlig ingen virkelig nære venner og det gikk jo helt fint da han hadde Lisette, men nå merker han det. Han er så veldig alene og han vil ikke si noe om det til noen for da vil han få sympati og omsorg og det vil gjøre alt så mye mer sant. Og det sanneste av alt er at han savner Lisette, savner fregnene hun hadde på nesa, de lyse krøllene og måten hun hver dag minnet ham på at han var elsket, savner hvordan de kunne prate sammen om alt og til og med hvordan hun alltid slo ham ned i støvlene når de spilte Scrabble. Det er helt umulig å forstå at de aldri vil spille Scrabble sammen igjen.

Det er altså femte desember, Saga er dekket av snø og pyntet for jul med lys og pynt overalt og Valdemar har solgt bakervarer hele dagen og har nettopp lukket bakeriet for dagen. Nå står han utenfor bakeriet som han har låst og lukket og sukker over at ingen minnet ham på å pakke hansker den morgenen siden det er veldig kaldt denne ettermiddagen. Så stikker Valdemar hendene i lomma og begynner å gå hjemover da noe gjør at han selv legger merke til den magiske lekebutikken. Det er noe med utstillingen i vinduet som minner ham om å være elsket, den virker så vennligsinnet i den grad en vindusutstilling kan være vennligsinnet og Valdemar går inn. Der er det som om han har dratt tilbake i tid til førti år tidligere da han var ni år og bodde i en annen liten by med en annen liten lekebutikk som han elsket som liten fordi den alltid var så koselig og imøtekommende og føltes som en trøst for en liten og usikker Valdemar som bare visste at han elsket å bake og ikke så mye annet. Den samme følelsen av hygge ligger i lufta nå og Valdemar titter rundt og merker ikke selv at han smiler der han går og da det første oppriktige smilet han har smilt på et halvt år. Så blir han slått av et minne som tegnes opp så inderlig tydelig for hans indre blikk.

Det er ham og Lisette og det er påske og for en fin påske. De er i Italia, i en liten by med smale gater og sol som kiler seg frem overalt, de har vært her i to dager fylt med is og pizza og nå vandrer de gatelangs mens Valdemar føler seg som den heldigste mannen i verden. Han lar Lisette vise vei for hun er kanskje ikke det spor mer kjent enn ham, men hun er flink til å late som og er barnlig nysgjerrig på alt de kommer over. Et sted finner de et par trefigurer som får Valdemar til å tenke på Pinocchio-boka han elsket som barn, en butikk har bøker på italiensk og Lisette kjøper seg en av dem selv om hun ikke kan språket fordi hun har besluttet at om en del år når hun blir pensjonist, da skal hun lære seg en hel masse språk og da er det lurt å ha bøkene klare på forhånd. Og så oppdager han dragen. Det er en sånn flott drage av den typen man ser i Mary Poppins på slutten der Jane og Michael flyr drage med faren sin og man blir så glad og rørt av å se det selv om det også er litt vemodig fordi Mary Poppins ikke behøves lenger og reiser videre.

«Så fin den er,» sier Lisette. Valdemar nikker og betrakter dragen som har et bilde av en faktisk drage (fabeldyret altså) i sort på en rød bakgrunn. Designet har noe verdig ved seg og Valdemar tar seg i å tenke at det kunne vært et sånt design som ble brukt for å symbolisere en kongefamilie i et magisk kongerike eller noe sånt. De får lyst til å kjøpe denne dragen selv om de ikke aner når de kommer til å bruke den og Lisette får spurt om prisen med en blanding av de få ordene hun kan på italiensk og engelsk og de finner ut at dragen er veldig dyr, dyrere enn de føler at de kan ta seg råd til siden hverken Lisette som er lærer eller Valdemar som driver et bakeri er sånn skikkelig rike nødvendigvis, denne turen for eksempel har de spart penger til i flere år.

I stedet lar de dragen være og går for å ta en lunsj i stedet og da en lunsj der Valdemar sitter og lytter i fascinasjon mens Lisette prater om alt det fine de har sett og gjort den dagen.

«Går det bra?» hører Valdemar plutselig og snur seg og ser gyngestolen som ikke var der før der det sitter en gammel dame med en ugle på skulderen.

«Ja da,» sier Valdemar, det har blitt en vane å si det og han vil så gjerne at det skal være sant at han tenker litt at om han sier det nok ganger vil det en dag bli sant.

«Jeg er Helga, dette er Ulrik og vil jeg få rett i det om jeg sier at du trenger dette,» sier Helga og peker ut en kurv Valdemar frem til da ikke har lagt merke til, men som nå får ham til å bli riktig forbauset. Det er jo magisk i seg selv at den gamle damen med uglen plutselig har dukket opp, men langt mer fortryllende er det å se at i den kurven ligger en drage som er nesten helt lik dragen han fant i Italia den påsken da han ikke ante at alt ville forandre seg kun få måneder senere. Designet på drage-figuren er litt annerledes, rødfargen er litt varmere, men essensen er den samme og å se denne dragen nå, samtidig som han tenker på hvem han så dragen i Italia sammen med gjør at han begynner å gråte og for en gangs skyld ikke holder det igjen.

«Sett deg her,» sier Helga og reiser seg fra gyngestolen før hun geleider Valdemar, som lar seg føres, til gyngestolen. Der blir han plassert og så legger hun et teppe over ham og ber ham vente et øyeblikk. Alt dette skjer nesten uten at Valdemar merker det en gang for han er for opptatt med å gråte over hvor alene han er og hvor uendelig intenst mye han savner Lisette, hvordan alt uten henne føles feil. Valdemar slutter ikke å gråte før Helga gir ham en kopp og forteller ham at det er varm sjokolade. Da tørker han bort tårer fra øyekroken, snufser et par ganger og så tar han en slurk av den varme sjokoladen og konstaterer at det er den beste varme sjokoladen han har smakt noensinne. Det er helt magisk godt og han takker Helga oppriktig etterpå.

«Bare koselig,» sier Helga og legger til, «jeg har også mistet noen. Og jeg skal ikke fortelle deg at alt blir bedre eller at det er en mening med alt eller noe annet teit som ikke egentlig hjelper i det hele tatt, jeg vil bare at du skal føle at du kan komme innom her og si navnet mitt og så kan du få varm sjokolade når som helst.»

Valdemar smiler rørt og takknemlig og stotrer så frem at han gjerne vil kjøpe dragen uansett pris. Helga insisterer på at han skal få den og ikke så lenge senere drar han med dragen i en pose. Og der han går hjemover ser han julepynten overalt og for første gang denne desembermåneden gleder han seg over den før han finner frem mobilen fra sekken sin og ringer søsteren sin. Etter en kort samtale kaster han seg ut i det og spør om han fortsatt er velkommen til å feire jul sammen med henne og familien hennes. Og når hun sier ja tenker Valdemar at det ikke var så fælt å spørre om det som han fryktet og at han skal ha som nyttårsforsett å være til bry litt oftere. Og kanskje finnes det noen som kan bli hans venn der ute, i verste fall så skal han i alle fall fortsette å besøke Helga på lekebutikken fordi det var så koselig der og dessuten så uendelig god varm sjokolade.

Valdemar vet at ikke alt har ordnet seg og han vet også at han fortsatt savner Lisette så mye at det gjør vondt, men der og da føles livet litt lettere enn på lenge. Det er en følelse som det er verdt å ta vare på.

*