Fjerde desember

Kapittel 4 – 4. desember

La oss fortelle eventyr om gatelykter og elefanter og å være så alt for liten i en verden som er så alt for stor. Å være for liten er i alle fall det Nathaniel Mistel kjenner best til av alt. Nathaniel har sort hår og blå øyne og er alltid minstemann. Minst av tre søsken med to søstre som går på ungdomsskolen og er opptatt av helt andre ting enn Nathaniel, lavest i klassen og også yngst i klassen siden han har bursdag 29. desember og må vente helt til da med å fylle syv år. Og han er lei. Det kan selvsagt være praktisk å være liten og søt og den som slipper unna med det meste, men Nathaniel vil at folk skal ta ham alvorlig for han er faktisk nesten syv. Han kan lese, han kan telle helt til tjue på engelsk og er til og med omtrent den eneste i klassen sin som faktisk KAN engelsk i det hele tatt, han kan så mye og alt for få ser det, ser ham for noe mer enn lille Nathaniel på seks og et halvt.

Alt dette tenker Nathaniel på mens han går hjem fra skolen i følge med storesøster Mathea Mistel på fjorten år som har pratet i telefonen fra det sekund de forlot skolebygningen. Nathaniel får med seg mer enn andre tror og har også fått med seg at Mathea har fått sin første kjæreste ganske nylig og insisterer med å prate om ham med venninner stadig vekk. Mathea babler i vei om hvor fantastisk Abdi er og Nathaniel syns det er det kjedeligste temaet å lytte til i hele verden så han prøver å drømme seg så langt bort at han ikke får med seg noe som helst og det er da det er Nathaniels tur å få øye på den magiske lekebutikken, som Nathaniel ikke vet at er magisk, men han vet at den er fantastisk.

«Mathea, kan vi gå innom?» spør han uten å få svar siden Mathea er i sin egen boble når hun prater i telefonen. Nathaniel begynner å dra henne mot butikken og nå ser hun opp og ser butikken og blir selv fascinert.

«Kan vi prate mer senere?» sier hun og avslutter samtalen før hun legger mobilen i lomma og følger Nathaniel bort til vinduet. Et øyeblikk er hun ikke lenger den Mathea hun har vært alt for mye av tiden det siste året, den versjonen av seg selv som er på telefonen for mye og prater om gutter og annet Nathaniel anser som teite tenåringsting. Det er som om hun heller er den hun var før, den som var Nathaniels beste venn og alltid hadde tid til ham. Den som Nathaniel savner fordi det var en mye bedre typen søster å ha. Og han har jo en søster til, Mina som er sytten, men hun har alltid vært for gammel til å være en venn på samme måte som Mathea pleide å være frem til hun altså ble tenåring og opptatt av alt mulig annet idiotisk.

«Det er fint, er det ikke?» sier hun og smiler mot Nathaniel, et smil som minner om det smilet hun pleide å smile da hun var elleve og han fire og det, tross aldersforskjellen, føltes som om det var de to mot verden. Nå smiler hun sånn igjen og Nathaniel smiler tilbake før de sammen betrakter vindusutstillingen med stor interesse før de går inn i lekebutikken og titter rundt. Til forskjell fra Mortimer, Doris og Lea er de ikke alene. Nevnte Doris, som de ikke kjenner, men kan navnet på fordi Saga er en sånn liten småby der få navn er helt ukjente, er der og Nathaniel oppdager at hun smiler og er helt i sin egen verden, noe som er litt rart å se siden han alltid har tenkt på Doris som skummel siden hun pleier å se så sur ut. Hun er ikke sur nå og det fascinerer Nathaniel nesten like mye som lekebutikken, som likevel er det som fascinerer mest. For det er så fint her. Det er kosedyr og trefigurer og mye mer og både Nathaniel og Mathea går rundt og tar alt innover seg med stor interesse. Snart går Doris smilende ut av butikken og det er bare Nathaniel og Mathea som går rundt og peker ut stadig nye ting som de syns er særlig fint. Og så får Nathaniel øye på det fineste av alt, nemlig et stigespill. Før Mathea ble for opptatt av venninner og den nye kjæresten sin og alt det andre som opptar henne alt for mye for tiden pleide hun ofte å bli med på stigespill-brettspillet med Nathaniel. De spilte det på hytta i ymse ferier før spillet ble kastet da Nathaniels onkel, Einar, som er medeier av hytta gikk gjennom litt ting der et år tidligere og ikke skjønte at stigespillet var noe de trengte å ta vare på. Men nå ligger det her og når Nathaniel viser Mathea det lyser hun opp, som om hun og husker hvor gøy de hadde det da de spilte det sammen. De deler et konspiratorisk blikk og så snur de seg mot bordet med kassa-apparatet og nå har selvsagt gyngestolen dukket opp og med den også Helga og uglen Ulrik.

«Dere var der ikke før, hvordan dukket dere opp?» spør Mathea.

«Spiller det noen rolle?» spør Helga og det virker som konklusjonen Mathea lander på er at det egentlig ikke gjør det. For Nathaniels del har det i alle fall ikke noe å si, han er bare glad for at alle minuttene inne på lekebutikken sammen med Mathea har gitt ham følelsen av å bli sett. Han føler seg ikke for liten for alt nå, han føler seg viktig og han fryder seg når Mathea sier at hun vil kjøpe stigespillet og fryder seg enda mer når Helga insisterer på at de skal få det.

På veien hjemover føler Nathaniel at noen betrakter ham og ser seg tilbake og ved en ren tilfeldighet møter blikket hans Helgas blikk fra plassen sin ved vinduet i leiligheten der hun også i dag betrakter kundene sine når de går. Han peker ut Helga i vinduet for Mathea og de vinker begge før de snur og går videre mens Mathea utbroderer i detalj hvor mye hun skal knuse ham på stigespill den kvelden mens Nathaniel føler seg mer stor og viktig enn på lenge mens han selv, soleklart insisterer på at hun tar feil for hun skal selvfølgelig ikke knuse ham, om noe så er det hun som skal ende opp med å fortvile mens han er kongen på haugen.

Og Helga smiler over søskenkjærligheten hun har sett denne tirsdagen og konkluderer at det har vært en fin dag selv om hun også føler seg litt trist fordi hun selv er så alene utenom de som kommer innom butikken og uglen Ulrik. Det blir mer og mer klart for henne at hun ønsker å føle seg sett selv, men hun vet ikke helt hvordan.

Så finner hun frem en bok og lar den distrahere henne fra alt hun ikke får gjort noe med.

*