Første desember

Kapittel 1 – Første desember

La oss møte Mortimer Maximus; en høy og tynn mann med en elegant og enda tynnere bart som ser litt ut som om han er morderen i en klassisk krimroman. Mortimer er ingen morder eller han er det om definisjonen av en morder er en mann som har drept utallige fluer for det har han, men det er også alt. Med det sagt så liker Mortimer å vekke slike assosiasjoner for det appellerer så mye til den delen av ham som elsker og le ondt eller å tenke seg situasjoner der han hadde en helt fanget og kunne sette i gang med en episk og dramatisk monolog. Det er så visst hverken monologer eller ond latter å være ond egentlig handler om og det vet Mortimer godt, men det er likevel de tingene hans dramatiske og smått pompøse hjerte drømmer om og han er midt i en slik dagdrøm den lørdagen; en lørdag der han har handlet inn aviser og en hel del sjokolade og er på vei hjemover for å kose seg med det. Kalenderen viser første desember, småbyen Saga der han bor er dekket av snø og følelsen av å være del av et eventyr gjennomborer alt. Og det er da Mortimer ser butikken, en butikk han vet at ikke har vært der før. Det er som om den på magisk vis har dukket opp over natten, noe som for så vidt også er tilfelle, og det er en lekebutikk med navnet «Helgas vesle verden».

Og det er som om utstillingen i butikkvinduet snakker direkte til enhver persons personlige nostalgi, i alle fall pleier ikke Mortimer å tenke noe videre over at han har et hjerte før han ser dette vinduet og vet at det er akkurat der det treffer ham, i hjertet. Borte er tanker om å feire den første desemberdagen med sjokolade og aviser, borte er drømmen om en anledning der å le ondt eller å bryte ut i en monolog på beste skurkevis helt uten å måtte gjøre noe særlig mer skurkete enn å drepe fluer først. Borte er alt dette og igjen er vissheten om at Mortimer må inn. Så han går inn. Se Mortimer som vandrer mellom klassiske treleker og kosedyr mens han av og til stryker hånden over den tynne barten sin uten å tenke over det. Se Mortimer som opplever den følelsen han ellers får av å se filmer med skikkelig slemme figurer som han elsker på film fordi de er mer interessante personligheter enn heltene; følelsen av å virkelig fryde seg over noe. Alt dette og så; tinnsoldaten.

Mortimer har et minne fra da han var liten. Han husker ikke hvor gammel han var, men han husker at han lå på sengen sin med feber og at moren hans fant frem en bok og fortalte at hun hadde elsket akkurat den boka da hun var liten. Boka viste seg å være en samling med eventyrene til H.C. Andersen og det eventyret Mortimer likte aller best var nettopp eventyret om tinnsoldaten. Mens Mortimers mor fortalte så Mortimer for seg en voksen versjon av ham selv som tinnsoldaten på reisen gjennom kloakken der alle rottene bodde og så likte han å se for seg en annen slutt fordi den ekte slutten var aldeles for trist. I Mortimers fantasi fant tinnsoldaten lykken, hva enn lykke egentlig var.

Og nå er alt dette lenge siden. Mortimers mor har vært død siden han var ti, Mortimer selv jobber som mattelærer, men dagdrømmer om noe annet som han ikke vet helt hva er og verden er en annen enn den var da en febersyk liten Mortimer hørte om tinnsoldatens eventyr. Og likevel. Denne tinnsoldaten som lyser mot ham får Mortimer til å føle seg liten på ny. Den er flott og elegant og likner ham nesten urovekkende mye og han tar den opp for liksom å kjenne på den og det er da han hører et kremt.

«Den er fin, er den ikke,» sier en stemme og Mortimer ser seg rundt og ser plutselig en gyngestol med en gammel dame i den. Hun har en ugle på skulderen og med det sølvgrå håret og de runde brillene, så vel som det snille og hemmelighetsfulle smilet ser hun ut som selve ideen om en bestemor, det man først ser for seg gjerne når man hører ordet.

«Du var her ikke før,» sier Mortimer stussende for han er helt sikker på at hverken den gamle damen eller gyngestolen var der tidligere.

«Kanskje du bare ikke så nøye nok etter,» svarer den gamle damen.

Mortimer vurderer å argumentere, men noe stopper ham. I stedet ser han ned på tinnsoldaten og sier «ja, den er nydelig.» At han bruker ordet «nydelig» overrasker ham, det er ikke et ord han har for vane å bruke om noe som helst. Samtidig føles ordet riktig, det er i alle fall noe litt nydelig over hvor riktig det føles å holde den.

«Hva koster denne tinnsoldaten?» spør Mortimer, for han vet straks at den er noe han må ha.

«For deg er den gratis,» sier den gamle damen.

«Hæ, virkelig?» spør Mortimer og legger til, «jeg kan godt betale for den altså.»

«Jeg insisterer,» sier den gamle damen og legger til, «bare vær snill og hils på meg igjen, jeg er her hele desember.»

Mortimer er fortsatt litt usikker, men så ser han igjen ned på tinnsoldaten og tar den mot brystet.

«Tusen takk, fru, frøken …» begynner han og er plutselig ikke sikker på hva han skal kalle henne.

«Bare kall meg Helga,» sier den gamle damen som altså heter Helga og Mortimer nikker.

Da Mortimer har gått går Helga opp til andre etasje der hun har en veldig liten leilighet. Fra vinduet der kan hun se Mortimer gå hjemover med tinnsoldaten i en pose og hun ser av skrittene hans, nå lekne, barnlige som om han igjen var liten, hvordan tinnsoldaten har gjort en forskjell, noe som jo også er selve poenget. For det er derfor hun er her. Etter flere år enn hun kan telle boende i en skog langt, langt borte har Helga funnet ut at hun er ensom. For hun har jo uglen Ulrik som alltid er der for henne og hun har en hel haug med bøker og evnen til magi som en fin bonus, men hun føler seg likevel alene og det Helga vil tro hjelper aller mest mot ensomhet er å glede andre. Dessuten er det desember, tiden for mirakler og hva er vel ikke et bedre mirakel enn å se smilet til Mortimer da han fant den leken han trengte aller mest av alle leker akkurat da.

Ulrik kommer med et lite «uhu» som Helga velger å tolke som at hun har gjort helt rett i å åpne en magisk liten lekebutikk i småbyen Saga. Og riktignok har det ikke hjulpet helt for en del av Helga er fortsatt ensom, men hun regner med at det vil gå over. Det er uansett ingenting hun trenger utenom å glede andre og det har hun gjort. Da fortjener man definitivt minst to kopper te og det er det hun lar resten av den første desemberdagen handle om; te og bøker og å håpe at tinnsoldaten fortsetter å gjøre en forskjell i livet til den godeste Mortimer Maximus.

*