Niende desember
Kapittel 9 – 9. desember
La oss nyte stillheten ved en søndag i
desember med snø og gatelykter og så mye mindre mas enn ellers. I all denne stillheten
finnes Mortimer som sitter og ser ut på snøen som faller med tinnsoldaten sin i
hånda mens han tenker at om snøen hadde vært en arme så ville han ha en
tinnsoldat til å stå på for ham. Og det er en barnlig tanke, men Mortimer syns
ikke det skulle være noe mindre lov å ha bare fordi man på papiret er voksen, i
alle fall gir han seg selv lov til å tenke de rareste ting og kose seg med det.
Stillheten rommer også Iris som i dag ikke trenger å jobbe hos Helga og
plutselig føler seg litt bortkommen bare fordi hun likte det så godt og nå funderer
hun på hva hun skal drive med i stedet og er en smule rådvill. Og i et
kråkeslott av et hus sitter Fox og tenker på alt han skulle ha sagt og kunne ha
sagt og alt han i det hele tatt skulle ha vært i stedet for seg selv. Det er tanker
som ikke fører frem til noe og han vet det, men hjernen hans spinner og spinner
likevel.
Så mange tanker og så finner vi Kasper
Jeremias Martinius Moll som er tretten år og etter egen mening dypt
intellektuell. Også Kasper har et hode fylt av tanker, men i hans tilfelle
kretser de mest rundt ham selv og det har i grunnen alltid vært tilfelle. Han
mener det på ingen måte slemt, det er bare det at han tilfeldigvis syns at de
fleste andre er en smule håpløse, men at han selv heldigvis er det stikk motsatte
uansett om det egentlig er en fallgruve i seg selv bare fordi livet sikkert
hadde vært lettere om alle andre var på samme frekvens som ham. Men livet er
som det er og uansett finner Kasper det dypt fornøyelig å tenke dype tanker om
dyp filosofi og i det hele tatt anse det meste som «dypt» på en eller annen
måte.
Kasper har sort hår og brune øyne og ble
adoptert fra Kina da han var tre. Dette anser han som en medvirkende årsak til det
faktum at han er den laveste gutten i klassen sin, noe som han føler gjør at mange
ikke tar ham seriøst nok. Livet hans er en real kamp mellom å se liten og søt
og naiv ut og å tenke dype og uutgrunnelige tanker som bobler og bruser over av
modenhet føler Kasper selv og når han føler for det så er dette noe han velger
å sukke over og da er også sukket selvsagt ganske så dypt.
Og med alt dette dype og alle disse
tankene om egen fortreffelighet er det kanskje et lite mysterium at vi denne
søndagen finner Kasper inne på Helgas lekebutikk. Ikke for det altså,
lekebutikker kan så visst være fortreffelige nok, men i praksis er de ikke helt
Kaspers greie og han pleier ofte å tenke at han er for gammel for lekebutikker,
litt på samme måte som han føler seg for gammel for tegneserier, barne-tv og å
spille tv-spill (selv om en liten del av ham føler en hemmelig misunnelse hver
gang han besøker onkelen sin som har tre barn som stadig driver med både lesing
av tegneserier, å se på barne-tv og å spille tv-spill og gir inntrykk av å ha
det så gøy med det, mens Kasper selv gjerne har det både fint og interessant,
men ikke kan huske sist han faktisk hadde det gøy). Og likevel går han rundt på
Helgas lekebutikk nå og mens han har unnskyldt besøket med at det var den eneste
butikken som var åpen på en søndag, så er det noe i ham som sitrer av fascinasjon.
For greia med å være tretten år, ja med å være tenåring i det hele tatt, er det
at man føler seg så stor, som en liten voksen nærmest som bare mangler
erfaringer, men er i ferd med å slå ut i full blomst. Og likevel er man på mange
måter fortsatt et barn, man er fortsatt så veldig mye mer ung enn man vil innse
og nå er det noe barnlig i Kaspers hjerte som vil gi seg helt hen til alt det
fine på lekebutikken han er i. Den er litt som en boble, som en oase eller et
lite eventyr eller alt dette samtidig om hverandre. Og Kasper titter på ting
med en interesse for det meste som han ikke helt klarer å undertrykke og så ser
han den tingen der han virkelig IKKE klarer å undertrykke entusiasmen sin og
det er et sverd i tre. Av og til tenker Kasper at han gjerne skulle vært ridder
og det er en tanke han ofte slår bort veldig fort fordi det meste med å være
ridder passer veldig dårlig sammen med det han ønsker å stå for som er å være
et distingvert og veslevoksent individ som er smartere enn de fleste. Noen tanker
som man skyver bort forsvinner dog ikke av den grunn, det er litt mer som om de
bare gjemmer seg og er klare til å titte ubedt frem ved en annen anledning. Som
nå da Kasper ser sverdet i tre og ridderambisjonene han har hatt i hemmelighet
siden han var fem dukker opp for fullt igjen.
«Hva heter du?» hører han plutselig og
snur seg mot lyden og ser Helga, som nå virker så frisk og opplagt at om ingen
hadde visst at hun var syk dagen før ville de aldri trodd det, som sitter der i
gyngestolen sin med uglen på skulderen.
«Kasper Jeremias Martinius Moll,» stotrer
Kasper, som foretrekker å introdusere seg selv med hele navnet sitt siden han
er litt stolt av det, frem.
«Jeg er Helga, uglen er Ulrik og jeg vil
bare at du skal vite at ridder Kasper høres ganske så flott ut,» sier Helga og
smiler lurt mot ham.
«Jeg bryr meg da ikke om riddere,» sier
Kasper og høres omtrent like overbevisende ut som om en student på
Bårdar-akademiet som studerer musikkteater ville sagt «musikaler er avskyelig,
for en idiotisk ting å drive med» Med andre ord er han ikke overbevisende i det
hele tatt.
«Du kan få sverdet likevel. Det er jo i
tre så det vil kanskje ikke komme så veldig til nytte i en duell, men det kan
sikkert være kjekt å ha og det vil nok kle deg veldig godt,» sier Helga
insisterende og Kasper tar seg i å tenke at om en stemme hadde hatt en smak så
ville Helgas stemme vært smaken av en loffskive med bringebærsyltetøy, noe som
er noe av det beste han vet om å spise.
«Tusen takk,» sier han og løfter sverdet
triumferende i lufta. Han vet at det er et lekesverd, men noe med det får ham
til å føle seg som Kong Arthur eller noe i samme nabolag og Kasper elsker den
følelsen. Nå er han litt som en ridder og det er kanskje helt greit i grunnen
selv om han egentlig er for moden og intellektuell for sånt. Og Kasper tar seg i
å smile fordi dette sverdet gir ham en glede han ikke husker sist han følte og
det slår ham at den gleden for så vidt er verdt noe i seg selv.
*
Helga føler seg veldig fornøyd da hun betrakter
Kasper fra vinduet sitt i andre etasje og håper dette sverdet vil vise ham at
man trenger å være litt barnlig, det er nok rett og slett ganske sunt. Så
smiler hun over tekoppen hun skal lage og hvordan hun ikke er syk lenger og
hvordan mye i livet ordner seg til ganske fint for tiden.
*
Kommentarer
Legg inn en kommentar