Sjette desember

Kapittel 6 – 6. desember

La oss puste inn duften av desember, hvordan alt handler så mye om forventning og hvordan det nærmest er som om all forventningen er en helt egen lukt i seg selv. Lukten av muligheter og kombinasjonen av tradisjoner og nye begynnelser. Alt dette og mere til og for Aurora Kimiko Nilsen er desember i år ekstra spesiell siden hun er gravid og har termin i begynnelsen av januar. Aurora har japansk mor og norsk far og har alltid vært preget av kontraster; mellom moren og farens tradisjoner, mellom vestlige og østlige innflytelser. Og nå er det likevel ikke først og fremst kontrastene hun tenker på, men hvordan alt vil være annerledes etter dette året. En siste jul som bare handler om henne og familien og samboeren, Ivar, en siste jul før de har sin egen lille familie som del av alt sammen og Aurora går hjem fra jobben på Saga Bokhandel, der hun skal jobbe frem til fredag 21. desember og så starter julen permisjonen hennes, går hjem fra en verden av bøker som fryder og fascinerer henne, hjemover mens hun tenker på hvordan hun om et års tid kan gå denne ruten med en barnevogn og en liten gutt eller jente som hun kan vise desember til. Hun kan peke ut alt hun elsker; peke ut broen hun som barn trodde at trollet i Bukkene Bruse bodde under, peke ut benken der hun og Ivar delte deres første kyss, peke ut skogen hun alltid flyktet til hvis livet var vanskelig og overveldende fordi det var så mye lettere å puste der. Alle disse tingene med Saga som alltid har vært en del av henne og som hun vil kunne introdusere til et helt lite menneske som er under to måneder unna å finnes. Aurora syns det er helt fascinerende og smiler for seg selv der hun går da det er hennes tur å få øyet på det lille mirakelet av en lekebutikk som blant annet både Doris og Valdemar har vært innom. Etter et raskt lite titt på butikkvinduet og den gjennomskjønne utstillingen man finner der, går Aurora inn. Her møter hun en butikk som er tom for mennesker, men full av magi og fine leker og fra en eller annen musikalsk kilde hun ikke kan finne strømmer julemusikk av det særlig koselige slaget. Det er lite av de julesangene som føles masete og mye av dem som føles nostalgiske og Aurora lytter tilfreds mens hun titter på leker og undrer seg over at det plutselig har dukket opp en liten lekebutikk som ikke fantes før. Hun tenker at det er akkurat en butikk som denne hun har lyst til å ta med barnet i magen til når det ikke lenger er i magen, dette er noe hun vil dele med det lille kommende mirakelet og igjen kjenner hun hvor mye hun gleder seg. For det blir vanskelig og sikkert utfordrende og hun vet ikke om hun noen gang vil føle seg klar, men samtidig blir det hun og Ivar som skaper sin egen lille familie og det er en besnærende tanke. Litt på samme måte som det nå er besnærende å betrakte alt det fine denne lekebutikken har å by på. Deriblant et kosedyr formet som en elefant.

Aurora har selvsagt sett mange kosedyr før, hun hadde en stor samling som barn blant annet, og hun har også sett elefant-kosedyr før. Men denne lille elefanten er liksom litt ekstra søt med uskyldig blikk og en rød- og hvitprikket sløyfe i halsen. Det føles straks klinkende klart at denne elefanten trenger en familie og at den familien kan være nettopp Aurora og Ivar som kan passe godt på elefanten frem til barnet er såpass mange måneder at man kan gi det et kosedyr og oppleve at det får glede av det. I Auroras hjerte har elefanten allerede fått navnet Link bare fordi hun liker Zelda-spillene så godt, hun har alt sett for seg å la elefanten sitte vakt på toppen av den runde boksen der pepperkakene med Nonstop bor og hun beslutter å gå for å betale.

Observante lesere er kanskje forberedt etter flere kapitler, men for Aurora er det et lite sjokk da hun plutselig får øye på gyngestolen med Helga i og ser uglen på skulderen, som hun er veldig takknemlig over at ikke er uglen i Zelda-spillene siden den da ville begitt seg ut på alt for mye unødvendig fakta som man strengt talt ikke trenger.

«Vil du ha elefanten?» spør den gamle damen.

«Jeg tenkte å kjøpe den,» sier Aurora etter kort betenkningstid.

«Du kan få den, jeg insisterer,» sier den gamle damen og den delen av Aurora som virkelig kjenner at hun vil ha elefantkosedyret Link i livet sitt velger å gå med på det med en gang. Dessuten kan man ikke komme bort i fra at gratis er noe ganske kjekt.

Og om et år vil det finnes et barn som er nesten et år gammelt som vil sitte på fanget hennes og ha denne elefanten selv. Det vil være et helt eget lite menneske der alt med julen fra gavene til maten til hyggen med familien vil være for første gang. Aurora smiler ned mot den nå ganske store magen sin og smiler så mot elefanten som hun får pakket i en pose før hun kan gå ut i verden og føle at dagen, om mulig er enda mer magisk nå.

*

Det blir kveld og Helga er ettertenksom. Hun prøver å tenke seg at hun en gang var et lite barn og det føles så fjernt. Og det føles like fjernt nå når hun ser seg i speilet og ser en gammel dame med rynker og sølvgrått hår. Ikke for det altså, Helga liker å bli eldre og hun er så glad i å leve at å bli gammel er uendelig mye bedre enn alternativet, men hun syns det er rart likevel. Så mange år som har kommet og gått, tiden som fortsetter å spinne uansett. Og en del av Helga er redd. Tross en magisk lekebutikk og det at hun er en heks med en finfin liten dose magi når det er behov for det, tross Ulrik som alltid er der for henne og tross alt hun får av å lese eller drikke te eller alle de andre tingene i livet som hun elsker. Til tross for alt dette føler hun seg alene og hun prøver å overse det, prøver å tenke at alt hun trenger er å glede andre slik som hun har gjort også denne torsdagen. Og i minskende grad virker det for det er en liten barnlig stemme i Helgas sjel som stadig mer insisterende hvisker «jeg vil så gjerne ha noen å dele julen med».

Helga sukker over tankene sine, over seg selv og over at hun ikke bare kan fryde seg over de tingene som er fint i stedet. Så lager hun seg en kopp te og setter seg for å lese i sofakroken og sender av og til et blikk i retning vinduet. Det er så mørkt ute, men i lyset fra en gatelykt kan man se at det snør.

*