Syttende desember :)

Kapittel 17 – 17. desember

La oss huske at slett ikke alle elsker julen. Julian Halm Heidal har ordet «jul» i fornavnet hans, men det er også det mest julete med ham siden Julian er en mann som virkelig oppriktig misliker julen, kan hende fordi han ofte føler seg så alene da.

Julian er 42 år med blondt hår og snille øyne som han misliker nettopp fordi de får ham til å virke mer koselig enn han føler at han er. Det er et sånt valpeaktig blikk som får folk til å smile til ham og ønske ham god jul og en fin dag når Julian ikke er spesielt glad i jul og heller ikke anser dagen som spesielt fin særlig ofte, snarere tvert imot. Julian er heller ganske mismodig mye av tiden og syns livet er ganske håpløst.

Og en av grunnene til at livet er håpløst er at det bare handler om en jobb med et eller annet rart på en fabrikk som han tok fordi han slipper å tenke, dessuten kan han i et sjeldent øyeblikk føle at han er litt som Donald Duck fordi slikt fabrikkarbeid som på sikt vil bli overflødig er en typisk ting Donald Duck kunne drevet med. Når Julian derimot ikke er på jobb, sånn som nå da det er ettermiddag og han skal hjem til det lille huset sitt, så handler livet om å tenke på hvor alene han er og hvordan livet hans ikke ble som han ville. For kanskje ville han likt julen om han hadde hatt noen å dele den med. Slik det er nå døde mange i familien hans da han var ung og han har aldri funnet den rette, om det finnes slike ting, dessuten har han heller ingen ordentlige venner, men bare flere bekjente på Facebook som han ikke akkurat har for vane å treffe i det virkelige liv. Og Julian prøver å tenke at dette er helt i orden, at han vil ha det slik, men for noen er det kanskje sant der det for Julian i bunn og grunn er en løgn.

Uansett er det mandag og han skal hjem til huset sitt der han har en episk og storslagen plan om å spise en stor pizza som middag som trøst og lindring mot alt som er teit i verden. Og Julian har tenkt å gå rett forbi lekebutikken som han har sett at har dukket opp, men liksom har tenkt at ikke er noe for ham, men noe stopper ham. Kanskje det at det lukter så godt. Helga har nemlig tryllet frem pepperkaker med glasur og Nonstop som man kan finne der inne og selv om døra er lukket og det føles rart at det går an, er det likevel noe i Julian som kjenner duften av pepperkaker og han tenker at han kan fortsette å være negativ til både jul og livet generelt, men det er da ingenting i veien i å spise pepperkaker samtidig som han er negativ, han kan da multitaske sånn sett.

Julians første tanke når han kommer inn i lekebutikken er at det nærmest er uforskammet hvor koselig det er, men for hvert minutt som går så er det som om ordet «uforskammet» krymper mer og mer sånn at det bare er koselig igjen. For det er fint og der Julian ofte syns butikker er ordentlig masete og stressende i desember så er det en ro her, en sånn avslappethet som gjør at en mandag kan føles som en søndag i stedet. Og det er noe sjarmerende med at Helga sitter der i gyngestolen sin med uglen på skulderen mens hun peker i retning en skål full av pyntede pepperkaker og sier at han bare kan forsyne seg, det er fritt frem. Julian er ikke vond å be og mens han spiser en pepperkakegris med Nonstop tenker han at dette kunne vært livet hans. En familie og ham som laget pepperkaker sammen og pyntet til jul og hadde det hyggelig sammen. Det er livet til så mange, men ikke ham og mens det ofte føles sårt så går følelsen av at det er sårt fort over nå før den erstattes av bare å være takknemlig over øyeblikket.

«Tenk at det kun er en uke til jul,» sier Helga og Julians glede over pepperkaker forsvinner. I stedet sukker han dypt.

«Jeg tar det som et nei,» sier Helga og så sier hun noe Julian ikke forventer og som får ham til å lure på om hun kan lese tanker der hun sitter, «jeg skal være alene i jula selv, men for meg går det fint for jeg har jo Ulrik.»

Helga smiler mot uglen og stryker fjærene dens, noe den tydelig setter pris på.

«Jeg trodde du var noens bestemor eller noe slikt,» sier Julian.

«Det er nok ikke tilfelle,» sier Helga, men Julian biter seg merke i at hun ikke virker trist. I stedet virker det som om hun bare har akseptert at ting er som de er og et øyeblikk misunner han henne. Det er kanskje det som er problemet hans, at han ikke klarer å godta ting, men bare blir nedstemt og lei av det i stedet.

Julian titter litt videre på lekebutikken og finner en Donald Pocket som han tar seg i å bla i. Det slår ham at han en gang pleide å lese Donald Pocket ganske ofte og plutselig husker han ikke lenger hvorfor han sluttet for det er i grunnen ganske hyggelig og han liker at i tegneseriene så ordner det seg som regel på et vis og selv når det ikke ordner seg så er det likevel håpet man sitter igjen med.

«Kan jeg kjøpe denne?» tar han seg i å si.

«Du kan få den, den er din om du ønsker det,» sier Helga. Julian føler seg så sett akkurat da, det føles som om Helga helt uten å kjenne ham likevel bryr seg om ham og det er en veldig underlig, men aller mest fin følelse.

«Takk,» sier han og drar.

Og kanskje kunne historien om Julian vært ferdig her med han som går ut i verden med en Donald Pocket i en pose eller med Helga i vinduet som smiler mens hun ser etter ham til hun mister ham av syne og tenker at hun har gledet noen også i dag. Kanskje, men egentlig ikke. For Julian tenker ikke på Donald Pocket-en, han tenker heller ikke på måtene han føler seg alene og hvor mye han misliker julen. I stedet tenker han at han ikke vil at Helga skal måtte ha bare Ulrik å feire jul sammen med og han funderer på om det finnes noen måte å gjøre noe med det. Han vet ikke hvordan, men kanskje det går an likevel. Inni ham blomstrer noe ukjent og uvant som han likevel kjenner igjen. Det er håp.