Tiende desember

Kapittel 10 – 10. desember

La oss vie en tanke til fredsprisen og hvordan det er en sånn ting som gjør tiende desember til en viktig dag. Saga hadde for så vidt lite med fredsprisen og gjøre, men det var noe riktig fredelig ved Saga og kanskje særlig denne mandagen, en mandag som føltes litt mer stille enn mandager flest. I alle fall syntes Helga at det var stille for det var lite folk som kom innom lekebutikken og derfor hadde hun tryllet frem gyngestolen litt tidligere enn hun pleide og satt nå i den midt i butikken mens hun leste Sagaposten som hun hadde kjøpt i ren nysgjerrighet den morgenen. Hun syntes det var interessant nok lesning og hadde det i grunnen ganske hyggelig da plinget som kom når noen entret dukket opp.

Før dette plinget må vi likevel dra tilbake litt i tid, helt tilbake til den morgenen da Verdana Arnestad gikk av toget i Saga. Verdana hadde kort blondt hår og brune øyne og så ut som om hun var klar for en fjelltur eller noe annet riktig sprekt og praktisk. Verdana hadde ingen slike planer, men hun likte å være forberedt på alt, dessuten hadde hun en tanke om at verden var et eventyr og hun hadde derfor brukt det siste året til å reise rundt til tilfeldige steder rundt omkring i Norge som hun kunne utforske mens hun følte seg som en erobrer av et nytt territorium. Og i dag var det Saga, en liten småby Verdana (hvis navn egentlig var Vigdis, men hun hadde skiftet navn fordi hun likte å bruke skrifttypen Verdana så godt og hadde lyst til å hete noe mer unikt) aldri hadde hørt om, men straks hadde funnet svært trivelig. For riktignok var ikke Saga noen spesielt stor by og heller ikke så veldig spennende og for den delen av Verdana som dagdrømte om fjelltopper eller havet eller andre spennende naturopplevelser så var kanskje ikke Saga helt midt i blinken, men for den delen av Verdana som likte å møte koselige mennesker overalt og gå i trange gater med søte små butikker man ikke fant overalt ellers så var Saga magisk. Nå hadde Verdana allerede vært i Saga noen timer og om sant skal sies hadde hun også gått forbi lekebutikken et par ganger uten å tenke videre over den fordi hun var i egne tanker om hvordan denne byen, dette stedet var dagens lille eventyr, men plutselig la hun merke til lekebutikken og tenkte at den kunne hun da gå innom. Hun hadde ingen stor interesse for leker, men det virket hyggelig nok uansett.

Å gå inn i lekebutikken var som å gå rett inn i en lun og varm hule. Rolig julemusikk kunne høres fra en eller annen lydkilde, i en gyngestol satt en gammel dame med en ugle på skulderen og rundt omkring var det mange koselige og interessante leker og andre ting og tang. Og likevel var det uglen Verdana merket seg først, den var liten og søt, men virket også majestetisk og Verdana gikk bort til den gamle damen og spurte om hun kunne hilse på uglen, noe hun kunne.

En ugle, tenkte Verdana, det var litt som i eventyrene hun hadde vokst opp med. Nå var Verdana 35 år og drømmen om eventyr og utfordringer, i tillegg til en rastløshet som hun aldri helt greide å undertrykke hadde gjort at hun ikke hadde stiftet familie og mens hun hadde hatt kjærester så var det ingen som hadde vart. For Verdana var det uansett ikke noe problem for hun var så uendelig nysgjerrig at hun fant venner overalt og foreldrene hennes maste riktignok litt på henne om at hun burde få en fast jobb og slo rot til slutt, men det var så mye mer gøy å reise og å oppdage nye ting. Dessuten var Verdana faktisk utdannet journalist og hun skrev artikler om reisene sine som titt og ofte kom på trykk i ymse blader og aviser og det var da noe. Verdana hadde i tillegg alltid vært hemmelig overbevist om at hun antakelig ikke ville bli spesielt gammel, det var bare en følelse og det ga henne et sug etter å oppleve så mye som mulig før det var for sent.

Og nå er Verdana på eventyr i en magisk lekebutikk der det finnes ugler og gamle damer og leker som snakker til noe nostalgisk i Verdana som hun nesten aldri har tenkt over at finnes. Det er akkurat her hun vil være, her blant lekene og den gjennomført koselige stemningen, med vissheten om at hun er litt som en oppdagelsesreisende selv her. Og så finner Verdana kaleidoskopet, et sånt man kan vri på for å finne nye bilder og det føles så riktig. Når hun ser inn i kaleidoskopet kan hun så lett tenke seg at hun er en sjørøverkaptein som skuer utover havet gjennom en kikkert og det er en riktig fin følelse, hvor enn irrasjonell den muligens er.

«Den er din om du vil,» sier Helga og Verdana lyser opp og får en varme i de allerede ganske røde og friske kinnene sine som gjør at hun ser enda mer sprek og energisk ut enn vanlig om mulig.

«Tusen takk,» sier Verdana og når hun ikke så lenge senere drar tenker hun på foreldrene sine som vil at hun skal slå rot og beslutter at hun skal ta toget til Asker der de bor. Der skal hun vise dem kaleidoskopet og fortelle dem om følelsen det gir henne og hvordan den følelsen er litt den samme hun får av å reise, av å oppleve nye steder og ting. Kanskje de da vil forstå og om de ikke vil forstå så vil det uansett bli hyggelig å treffe dem for det er så alt for lenge siden sist og Verdana vet at de mener godt selv om de vil noe annet for livet hennes enn hun selv.

*

Og la oss hilse på Helga den kvelden, en kveld der hun har satt på den mest fredfulle musikken hun har og drømmer seg bort til den mens hun tenker at hun gjerne skulle vært som Verdana selv, vært en som turte å kaste seg ut i livet uten sikkerhetsnett og møtte hver dag med en fin dose spontanitet. Så tenker hun på at å åpne denne butikken bare for å glede folk i Saga på sett og vis jo er litt spontant det også og det eventuelle vemodet over ting hun ikke har gjort går litt over. I alle fall for den kvelden.

Og i et kråkeslott tenker Fox på alt han ønsker å fortelle Iris og hvordan det kan hende finnes flere parallelle virkeligheter der han i en er tøff og modig og kaster seg ut i alt han i sin egen virkelighet nå ikke tør, i et annet hus spiller Nathaniel og Mathea stigespill og Nathaniel vinner og i et hus gleder Valdemar seg til å fly den fine dragen sin når det en gang igjen er vår og han kan late som om den bringer med seg en melding til Lisette om at han tror det vil gå bra med ham selv om savnet aldri vil forsvinne. Alle disse tankene, alle disse mulighetene og et sted Verdana som går på et tog, klar for nye horisonter!

*