Tolvte desember

Kapittel 12 – 12. desember

La oss åpne en luke på kalenderen og glede oss over det vi finner. Sifre kanskje, på Flax-kalenderen der man sjelden vinner mer enn hundre kroner så man lurer litt på om det er juks. Eller små sjokoladebiter som smaker billig, men som gleder likevel bare fordi det er litt magisk å åpne opp en dag med sjokolade. Jamal Patel er fem år med sort rufsehår og brune øyne og finner en lommelykt i kalenderen. Den er liten og billig, men det vet han ikke. For ham er den en kilde til lys i mørket og han tar den med i barnehagen der han er en av de eldste og prøver å lyse under alt som virker en smule hemmelig fordi han er uforskammet nysgjerrig. Han tenker at han kommer til å finne en skatt selv om han mangler skattekart, han kan finne skatter likevel. Dessuten er det onsdag og onsdager er den av hverdagene som liksom er aller mest hverdag og i så måte en sannsynlig dag for mirakler for å skape balanse sånn at det ikke blir for hverdagslig. Det anser Jamal som riktig forstandig.

Jamal finner ingen skatter. Han finner mye annet: noen leker som har havnet under den sofaen de sitter i under lesestund, frustrasjonen hos enkelte ansatte i barnehagen som vil at han skal legge lommelykten i sekken sin (noe Jamal gjør, men så sniker han seg ut til gangen og henter den igjen før han prøver å bruke den på en mer diskret, men ikke diskret nok siden det alltid blir oppdaget, måte), en liten hybelkanin som kanskje har en familie et annet sted i barnehagen selv om barnehagen generelt sett har det ganske rent. Mye interessant for så vidt, men ingen skatter. Og Jamal skylder på kartet for hadde han hatt et skattekart hadde alt vært annerledes.

Det blir ettermiddag og Jamals mor, en dame med langt svart hår og noe melodisk ved stemmen sin som gjør at Jamal alltid venter litt på at hun skal bryte ut i sang, henter ham og tar ham med på kafé. Det har blitt en slags onsdagstradisjon og Jamal elsker det. Elsker skolebrødet han alltid får og hvor godt den varme sjokoladen smaker og elsker at moren hans finner en avis mens han kan kose seg med å observere de andre som er på kafeen. Sistnevnte er noe av det beste Jamal vet for han liker å finne på historier om de han ser. Noe Jamal ikke vet er at han mer ofte enn man skulle tro har rett i historiene sine. Som i dag. Der på kafeen sitter det to andre denne onsdagen i hver sin ende av kafeen. Den ene er en mann med rødt hår, blå dress og sløyfe i halsen som sitter og ser ut som om han trenger minst to, tre klemmer og gjerne også en mamma som kan gjøre onsdager bedre med å kjøpe skolebrød. I den andre enden sitter en dame med hår så lyst at det ser hvitt ut og virker som om hun tenker på alt og ingenting og det slår Jamal at det er helt feil at de begge sitter alene og før moren hans klarer å stoppe ham går Jamal resolutt bort til damen og sier «burde ikke du og mannen med det røde håret sitte sammen i stedet for at dere begge er alene».

«Jamal!» sier moren hans med en stemme der man nærmest kan høre utropstegnet, «du kan ikke gå bort til folk sånn. Sorry, jeg må bare beklage.»

Jamals mor drar ham tilbake til plassen sin og kjefter litt, men Jamal får det nesten ikke med seg en gang fordi han i øyekroken følger med og ser at damen ser innover i kafeen, ser mannen med det røde håret, lyser opp og går bort til ham. Med andre ord føles det ikke som om Jamal egentlig har gjort noe galt siden det han gjorde førte til glede.

*

Damen med det hvitblonde håret er selvfølgelig Iris og mannen med det røde håret er Fox og da en Fox som blir litt forfjamset da Iris kommer bort til ham.

«Det var en gutt som sa at det var dumt at vi begge satt alene og jeg er i grunnen enig. Kan jeg sette meg her overfor deg?» spør Iris.

«Ja, jo, du kan vel det,» får Fox stotret frem.

«Har du fått skrevet mye?» spør Iris.

«Skrevet?» spør Fox usikkert.

«Ja, i notatboka du fant på lekebutikken?» forklarer Iris.

«Å ja,» sier Fox og legger til, «litt. Men det blir ikke så fint, men det blir da noe.»

«Noe er bedre enn ingenting,» sier Iris. De er stille litt, Iris vet ikke helt hva hun skal si og Fox vet om så mange ting han gjerne skulle sagt, men aldri ville turt å si og da er man like langt. Stillheten føles likevel overraskende komfortabel, litt som om de egentlig ikke trenger så mange ord, men bare nærvær.

«Det kan hende jeg kommer til å sitte på denne kafeen igjen på lørdag. Hvis du også er her så kan vi jo dele bord fremfor å sitte alene da og,» foreslår omsider Iris.

«Da kan det hende jeg kommer til å ha veldig lyst på en kopp varm sjokolade på lørdag,» sier Fox. Han rødmer, men Iris kan se et smil leke på leppene hans og tenker at det er et fint smil, et hun gjerne skulle sett oftere. Og i hjertet sitt takker hun Jamal for at han skapte dette øyeblikket for det føles litt som en begynnelse. Det er en del av henne som virkelig vil bli bedre kjent med Fox og det virker nå som en litt mer reell mulighet.

Og når Iris drar og Fox sitter igjen kjøper han seg en ny kopp med varm sjokolade. Så finner han frem notatboka fra sekken sin og den fine fyllepennen også og skriver en scenen der en rødrev og en polarrev er på kafé sammen og koser seg så uendelig mye med det.

*

Det går en time og Jamal og moren hans har stoppet innom lekebutikken for en veldig rask titt. Jamal vet at de ikke har god tid for de skal hjem og lage tikka masala, han skal få lov til å hjelpe til, og så vil Jamals far komme hjem og så vil kvelden være middag og alt for tidlig etter det igjen vil det være leggetid. Jamal vet alt dette, men han er flink til å leve i nuet og der og da er jo nuet et eventyr. Det er leker og koselig stemning og mye fint å titte på og det virker som om Jamals mor koser seg minst like mye som ham, i alle fall virker det som om hun er mindre stresset og mer ettertenksom.

Jamal selv er fascinert av det meste, deriblant uglen på skulderen til den gamle damen i gyngestolen, en ugle som er en medvirkende årsak til at han plutselig utbryter «mamma!» Utbruddet handler om en ny ugle, i dette tilfellet en uglefigur med et skattekart i hånda. Det ser ut som en ugle som tilfeldigvis er sjørøver for den har helt den rette looken (sjørøverhatt, lapp foran det ene øyet og den ene uglefoten er erstattet av et trebein) og den minner ham litt om figurene kusinen hans har (amiibo-er heter de visst og hun bruker dem til Nintendo-spill). Jamal innser at han har veldig, veldig lyst på denne figuren for den er så fint malt og formet og kunne vært maskoten hans nærmest.

«Den var flott,» istemmer Jamals mor.

«Kan jeg få den?» spør Jamal.

«Kan du ikke heller ønske deg den til jul?» foreslår moren hans, et forslag hun generelt sett kommer med alt for ofte i desember. Jamal syns det er teit for det er faktisk tolv dager til jul og det er ganske lenge, det er litt uforskammet at han skal måtte vente så lenge med alt.

«Han kan få den av meg,» sier den gamle damen.

«Det trenger du ikke å gjøre,» sier Jamals mor og Jamal får lyst til å begynne å gråte over hvor urettferdig dette føles.

«Jeg insisterer,» sier den gamle damen og legger til, «og så kan du godt få katten med mikrofonen.»

Først nå legger Jamal merke til kattefiguren med mikrofonen, en figur som er perfekt for moren hans siden hun ønsker seg en katt og synger i kor hver fredag. Jamals mor elsker å synge og hun er flink også og Jamal skjønner at slik han har sett en uglefigur med skattekart og tenkt at det vil han ha, så har moren hans tenkt det samme om den musikalske kattefiguren.

«Vi kan ikke …» begynner Jamals mor, men så betrakter hun begge figurene og sier «ok da, tusen takk.»

«Ja!» utbryter Jamal mens den gamle damen pakker de to figurene i en pose og smiler mot dem.

«Kom gjerne innom igjen, jeg er Helga og jeg er her helt til jul,» sier Helga.

«Vi sees nok,» sier Jamals mor og så drar de og Jamal tenker at dette har vært en skikkelig fin onsdag. Dessuten er han hemmelig overbevist om at skattekartet til figuren han har fått egentlig virkelig viser en skatt og han gleder seg til å lete. Det blir nok veldig fint.

*

Og noen steder i samme by gleder både Iris og Fox seg til å tilfeldigvis være på samme kafé samtidig den kommende lørdagen, et sted sitter Helga den kvelden og tenker på hvor fort første halvdel av desember har gått og et sted ligger det litt snø på en gatelykt som med et puff faller ned.

*