Tredje desember

Kapittel 3 – Tredje desember

La oss observere himmelen den morgenen, som er rosa og rød og oransje som glir sammen til en malerisk enhet. Det er vakkert, tenker Lea Holberg og får lyst til å løpe hjem for å prøve å male himmelen frem med akvarellfarger. Hun fortsetter å gå likevel. Kanskje er det desember og julepyntede gater og soloppganger som er med på å gjøre alt magisk, men det er fortsatt mandag og fortsatt skole som venter. Lea er 15 år og har langt og rett mørkblondt hår, gyllenbrune øyne og er undercover julete, som hun liker å kalle det selv, med en rød genser med hals som hun i hovedsak bruker i desember fordi det er noe med fargen alene som får henne til å tenke på pepperkaker og julete og alle duftene og lyden som smaker desember for henne. Lea er også hun som ikke passer inn fordi de andre i klassen er opptatt av alt mulig rart mens alt Lea vil er å skape. Kunne man bare byttet ut pratet om gutter og musikk fra hitlistene i lunsjen med å male og byttet ut matte og engelsk med å tegne. Det er ikke en gang det at Lea har noe egentlig i mot noen av fagene sine, det er mer det at de bare ikke er det som alt burde være og handle om; kunst.

Som soloppgangen, den føles helt bortkastet nå som hun ikke kan sette seg ned med et staffeli og prøve å fange den i selsomme penselstrøk. Lea finner frem mobilen sin og tar et bilde og det hjelper litt. Ikke nok, men litt. Så går hun videre og det er da hun ser lekebutikken og noe med den får Lea til å stanse. Et minutt eller kanskje to, hun vet ikke, blir hun stående og se på utstillingen i vinduet som er så kunstferdig oppsatt og så gjennomboret av sjarm og nostalgi at man får tårer i øynene av det. Så titter Lea ned på klokka si og ser at første skoletime starter om ti minutter og tenker at om hun går innom tar jo det bare to, tre minutter. Det kan gå konkluderer Lea, muligens fordi hun plutselig så gjerne vil at det skal gå og hun går inn.

Lekebutikken er tom og stille, men likevel full av muligheter. For det er så mye fint her, kosedyr og trefigurer, spilledåser og tinnsoldater, puslespill og tegnesaker og det er sistnevnte som, selvsagt, interesserer Lea mest først. Det er litt på samme måte som hun vet at moren hennes ikke kan gå forbi en kopp uten å få litt lyst på den selv om hun har en gedigen koppesamling allerede (som Lea pleier å se for seg at blir levende om nettene før de setter opp musikaler sammen, bare fordi det er en morsom og smått absurd tanke) og Leas lillebror, Oliver, samler på Pokémon-kosedyr. Sånn er det med Lea og tegnesakene og likevel. Lea får selvfølgelig lyst på alt av tegnesaker hun finner selv om hun har mye tegnesaker fra før, men det som får hjertet hennes til å hoppe et lite hopp er en snøkule. Snøkulen er malt i en rosarødoransje farge der alt glir sammen på samme måte som soloppgangen den morgenen og inne i snøkulen står en jentefigur som likner Lea med et bilde på et staffeli og en palett og maler med en ørliten pensel. Man kan til og med se at bildet som males er et med to forelskede nisser som holder hender mens de ser opp på en veldig stjernehimmel og Lea blir litt matt av hvordan noe som er så lite kan være så detaljert. Lea løfter snøkulen opp, snur den og rister på den og snur den tilbake og ser snøen som faller over jenta, over bildet, over alt før den samler seg på bunnen. Og jenta er jo en figur og ville ikke brydd seg, men fortsatt ufortrødent videre uansett, men det treffer noe i Lea likevel at figuren gjør det. Det forteller Lea at hun bare må fortsette selv, fortsette å skape selv om mange ikke forstår. For verden blir så mye mer viktig når man fanger øyeblikk i et maleri eller i en tegning og den eneste som egentlig trenger å forstå det er jo Lea selv.

Lea ser ned på klokka si og ser at det har gått lenger tid enn planlagt. Nå er det plutselig heller to enn ti minutter til hun skulle vært på plass på skolen og Lea liker virkelig ikke å komme for sent selv om mange andre i klassen kommer for sent stadig vekk og det sikkert går greit. Men det får så være for hun trenger denne snøkulen, det er straks det klareste i verden at den er en ting hun trenger i livet sitt og hun ser etter personen som jobber der og ser plutselig gyngestolen med Helga og uglen Ulrik. Lea konkluderer med riktighet at dette må være en magisk lekebutikk for hun vet at den er ny og hun vet med seg selv at det er noe virkelig fortryllende ved snøkulen hun fant, dessuten vet hun med seg selv at gyngestolen og damen med uglen på skulderen ikke var der før. Og for Lea føles det helt logisk at alt dette skjer for hun har alltid vist at verden er magisk og for lengst skjønt at det er derfor hun ikke passer helt inn noe sted. Hun lever rett og slett i en annen verden enn de fleste og nå er dette noe som får Lea til å føle seg skikkelig glad og takknemlig for tenk alt de andre går glipp av mens hun finner en verden full av mirakler.

«Jeg er Helga og dette er Ulrik,» sier den gamle damen og så ser hun ned på snøkulen Lea har i hendene sine og spør, «den er din om du vil det.»

«Det trenger du ikke, jeg betaler gjerne,» sier Lea.

«Vær så snill,» sier Helga og Lea ser plutselig noe sårt gli over ansiktet til den gamle damen før hun smiler igjen. Lea lurer på om hun har innbilt seg det for det kan det jo godt hende at hun har. Men hun føler at det vil glede den gamle damen om hun tar i mot gaven og da gjør hun det gjerne. Dessuten er det fint å få noe sånn helt uten videre.

«Tusen takk,» sier Lea og får en fin pose å ha snøkulen i.

Kort etter drar hun og fra plassen sin i leiligheten i andre etasje kan Helga smile mens hun ser Lea løpe av gårde for å rekke noe. Så blir Helga inspirert og finner frem en blyant og en skisseblokk. Hun skrur på radioen og finner en kanal som bare spiller julemusikk og så sitter hun der de neste to, tre timene mens hun tegner i vei med fin musikk i bakgrunnen og koser seg med det. For Lea har rett, det er en egen magi i å skape, verden blir så mye mer full av mirakler da.

*