Trettende desember

Kapittel 13 – 13. desember

La oss glede oss over lussekatter og duften av safran, over Lucia-tog i barnehager og skoler rundt omkring og hvordan det kan lyse opp i desembermørket. Og la oss tenke på alt annet som kan lyse opp i en mørk og kald vintermåned som gatelykter, en kopp varm sjokolade eller kanskje til og med en fortryllende lekebutikk.

For Helga var det sistnevnte og nå satt hun i gyngestolen nede i butikken og ventet på at noen skulle komme innom. Mens hun satt der tenkte hun på det at hun allerede var halvveis, et faktum som nesten var litt vanskelig å forstå. Og hun lurte på hva som ville skje etter jul. Før hadde planen vært klar; hun skulle være her til og med julaften, glede et menneske som kom innom butikken hver dag med å la dem få en ting de virkelig hadde lyst på som en liten førjulsglede og så dra like brått som hun hadde kommet og da skulle ferden gå tilbake til huset dypt inne i skogen langt, langt borte og så skulle alt fortsette som før. Det hadde vært en enkel plan og likevel, Helga merket at hun trivdes i Saga for riktignok kjente hun ikke så mange utenom Iris (som hadde kommet innom nesten hver dag denne uka bare for å si raskt hei før hun dro videre), men hun møtte så mange fine personer likevel og hun likte å høre hjemme et sted. Kanskje hun kunne bli i Saga etter jul. Hverken Helga eller butikken var magisk nok til at en person ville fortsette også etter jul med å finne leken de trengte aller mest den dagen, dessuten var det visse begrensninger for hvor mange som bodde i Saga i tillegg så prosjektet hennes kunne bare fortsette frem til jul. Men hun kunne fortsette å være i Saga likevel og så kunne lekebutikken være som et tilholdssted eller et museum eller en helt vanlig lekebutikk, det var nok av muligheter. Helga skulle i alle fall tenke litt på saken for hun visste at om hun dro tilbake til en dyp skog for seg selv ville hun nok bli litt ekstra ensom nå som hun hadde opplevd å på sett og vis være en del av noe mer.

*

Alle disse tankene ante Jonas Jordvoll ingenting om, han visste bare at han var ganske sliten. Jonas hadde blondt hår og grå øyne og bodde i et rødt og fint hus sammen med sin kone Karete og tvillingdøtrene Amelie og Elodie. Døtrenes navn skyldtes at Jonas og Karete delte en forkjærlighet for franske filmer og ellers at det bare lød litt melodisk. Navn hadde dog lite å si nå for nå følte Jonas daglig at livet med to barn på seks år og en kone var litt uoversiktlig for det var så mye med desember. Julekalendere, å kjøpe julegaver, å rydde og vaske fordi han og Karete en gang i juni hadde sagt at klart julen kunne feires hos dem, noe de angret på nå. Jonas husket at han, da han var liten, hadde pleid å gjemme seg under en dyne med lommelykt og en masse Donald-blader når det ble veldig mye som hendte på en gang og han trengte en liten pause fra virkeligheten. Han regnet med at det ville vært langt mindre akseptert om han hadde gjemt seg på samme måte nå som han var 35 år. Og han mente ikke å klage for han elsket Karete og døtrene sine og han likte jobben sin med et eller annet innen IT som ingen han kjente helt forsto seg på i tillegg, det var så mye med tilværelsen han likte. Utenom altså det at han var utslitt.

Og det var dette Jonas fokuserte på, det at han var så sliten av alt voksenlivet handlet om av ting og tang som var viktig, mens han gikk hjemover fra jobben den dagen og noe hendte. Dette noe var at han så lekebutikken og med en tanke om at han kanskje kunne finne noen fine julegaver der gikk han inn og glemte straks ideen om å se etter julegaver. Ikke for det altså, han hadde sikkert lett funnet fine gaver på Helgas vesle verden, men Jonas var distrahert av hvor koselig det var og også hvor avslappende. Det var som om alle tanker om desemberstress smeltet bort her inne; erstattet av en lun og god varme, av en koselig gammel dame i en gyngestol med en ugle på skulderen, av rolig og nostalgipreget julemusikk og av følelsen av magi som gjennomboret alt. Jonas syntes alt her var så fint og følte seg plutselig mye mindre voksen der han gikk og tittet og tok innover seg alt det fine butikken hadde å by på. Og så fant han sjakkspillet og kom på hvordan han først hadde møtt Karete på et kurs i sjakk åtte år tidligere. De hadde vært opptatt med jobber og å stifte familie og mye opp i gjennom, det var så mange flere av hverdagene enn fritiden, men en gang hadde de møttes fordi de begge hadde ønsket å lære seg sjakk og nå kunne han overraske henne. Jonas så for seg Karetes smil om han etter at Amelie og Elodie hadde lagt seg for kvelden fant frem sjakkspillet og utfordret henne til deres første kamp på årevis. Hun hadde alltid pleid å vinne før, men kanskje den 35-årige versjonen av Jonas var smartere, det kunne godt hende.

«Kan jeg kjøpe dette sjakkspillet?» spurte han den gamle damen.

«Jeg er Helga og jeg insisterer på at du skal få det,» sa Helga og etter noen fåfengte forsøk på å argumentere gikk Jonas takknemlig med på dette. Og mens han forlot butikken ikke så lenge senere føltes alt enklere. For det var jo egentlig ikke sånn at så veldig mye hadde forandret seg nødvendigvis, men det føltes litt slik likevel. Som om ideen om å ta små pauser oppe i alt maset til å spille sjakk kunne gjøre en forskjell. Og Jonas så videre for seg å lære døtrene sine spillet, noe han regnet med at særlig Amelia (som han visste at var litt småforelsket i Magnus Carlsen) var åpen for. Det kunne sikkert bli ganske hyggelig.

*

Helga selv satt den kvelden og leste mens hun drakk te og tenkte at det var det livet handlet om. Te og en bok og vissheten om at noen i dag kanskje ville lete frem luker i tiden som kunne fylles med spill fremfor stress. Det var en besnærende og fin tanke.

*