Tyvende desember :)

Kapittel 20 – 20. desember

La oss se ut på himmelen rett før soloppgang, når den har en fargepalett skapt av blåtoner som glir over fra det lyseste lyse og opp mot dyp blå. Himmelen nå er et eventyr om alt som ikke har begynt, alt vi ikke kjenner, ting vi likevel vet vil komme. Hvert minutt fører dagen nærmere og snart vil verden fylles på kryss og tvers av den siste torsdagen før jul, noe som er besnærende, men aller mest fint å tenke på. For det ligger så mye i lufta i desember rett før jul og jo nærmere man kommer jo mer fornuftig er man kanskje når man går innom en klesbutikk og ser en genser som roper etter å bli kjøpt eller ser en bok i en bokhandel og tenker at den kunne man gjerne lest. For man vet aldri hva som skjer på julaften, tingene man ønsker seg kan plutselig vise seg å være gaver og da er det dumt å kjøpe seg noe som helst rett oppunder julen. Det er med andre ord mye å tenke på og frem til for ikke så lenge siden hadde Agnes Olberg vært stresset og sliten, men de siste dagene hadde dette gått litt over.

La oss hilse på Agnes, som med sine 38 år har det med å tenke at hun er alt for voksen, men man er jo ikke nødvendigvis det bare fordi man er nærmere 40 enn 35. Agnes har brunt skulderlangt hår og blå øyne og er en dame som vanligvis kler seg mest i sort, men noe med desember har fått henne til å tenke litt mer kreativt. I det siste har hun dukket opp på kontoret der hun jobber som interiørarkitekt i skjorter med blomster på og blitt møtt med smil og tilfredshet av en sort som har gjort at det har gitt mersmak. Det virker som om det er noe med verden som liker at Agnes byr på litt blomster og farger og hun tenker at hun kanskje burde ta dette til etterretning, velvitende om at denne ambisjonen vil bli glemt igjen i januar antakelig.

Agnes er enslig og har en sønn og en datter på 8 og 6 år som nettopp har blitt fulgt til skolen og nå er Agnes for et lite øyeblikk alene der hun går i retning bygget der hun jobber. Og vanligvis er hun i egne tanker mens hun går og så er det som om hun ikke enser omgivelsene for hun er egentlig ikke så observant som hun kanskje burde være, interiørarkitektjobben tatt i betraktning. I dag er likevel annerledes og en dag for observasjon og for å betrakte gatene hun går langs, husene hun går forbi og menneskene som hun sier hei til mens hun går. I dag er det som om hun virkelig er en del av verden rundt henne og det er kanskje dette som gjør at hun ser lekebutikken og innser at hun rekker å gå raskt innom før hun går videre til jobb. Ikke for å kjøpe noe for hun er, omsider, ferdig med julegavene, men man kan da alltids titte litt, det fortoner seg straks som en fin ide.

Der inne er det kanskje ikke like planlagt og nøye gjennomtenkt med henhold til interiør som i plantegninger og slikt som Agnes jobber med, men det tas igjen på sjarm og Agnes syns omtrent umiddelbart at det rett og slett er ganske koselig på den lille lekebutikken. Fine ting finner man overalt og Agnes beslutter å gå innom senere samme dag etter at barna er hentet på skolen og hun er ferdig på jobb sånn at de kan titte litt de og. For nå titter hun heller litt på egenhånd, sånn i tillegg til å ta i mot en pepperkake som tilbys av damen som tydeligvis jobber her som er en skikkelig bestemorkoselig gammel dame av beste sort som sitter der i gyngestolen sin i butikken og sier at det bare er å kose seg. Agnes syns også at det er litt kult at den gamle damen har en ugle på skulderen og tenker at ugler kunne hun gjerne sett mer av, det er fascinerende dyr.

Agnes titter litt til og finner snart nok et lite dukkehus som hun får lyst på til seg selv bare fordi det var dukkehus hun hadde i barndommen som ga henne drømmen om å jobbe med interiør. Hun elsket det alltid, elsket å innrede dukkehusene og så skape nye stiler inne i dem og tenke seg livene til de som bodde der mens hun tenkte at alle disse tingene hadde så mye å si. Hvor tv-en var plassert, om man hadde et gjøkur i stua eller et kabinettskap i stedet, alle disse detaljene som hun fortsatt føler at er en slags lek for henne også nå. Og her på denne lekebutikken finner hun altså et dukkehus som vekker minner og nostalgi, men også inspirerer og som hun får lyst til å kjøpe og dele med barna sine som kan være med å bestemme hvordan det skal pyntes om de vil.

«Du kan godt få det,» sier den gamle damen, som ikke Agnes, men vi andre vet at er Helga.

«Du kan få dukkehuset, jeg insisterer,» sier Helga.

«Det behøver du slett ikke,» sier Agnes, men Helga leker ikke insisterende når hun er i insisteringsmodus, i stedet er det fullt alvor til bunns. Og Agnes skjønner at det ikke er noen vits å argumentere, men spør om hun kan ta med barna sine innom og få lov til å kjøpe noen møbler og figurer til dukkehuset sammen med dem. Det viser seg å være greit.

Snart nok drar Agnes videre mot jobb, men hun holder ord og den ettermiddagen er to barn vel så inspirert av lekebutikken mens de sammen med Agnes finner noen riktig fine figurer og små møbler og ting og tang de kan fylle dukkehuset med. Det hele er veldig trivelig og nok til å gi en torsdag en dose lykke.

*

Og kvelden kommer for kvelder kommer alltid til slutt og stillheten senker seg over Saga, men det er mange som fyller stillhet med følelse av glede og forventning og da er det stille på en måte det er veldig lett å like. Det er noe veldig fint med å leve i en verden av torsdager fylt av tryllestøv og tankespill og en jul som er kun fire dager unna. På mange måter er også det en slags definisjon av magi og Helga, så vel som mange andre liker det ganske så mye.

*