Julekalender 2018

Kapittel 17 – 17. desember La oss huske at slett ikke alle elsker julen. Julian Halm Heidal har ordet «jul» i fornavnet hans, men det er også det mest julete med ham siden Julian er en mann som virkelig oppriktig misliker julen, kan hende fordi han ofte føler seg så alene da. Julian er 42 år med blondt hår og snille øyne som han misliker nettopp fordi de får ham til å virke mer koselig enn han føler at han er. Det er et sånt valpeaktig blikk som får folk til å smile til ham og ønske ham god jul og en fin dag når Julian ikke er spesielt glad i jul og heller ikke anser dagen som spesielt fin særlig ofte, snarere tvert imot. Julian er heller ganske mismodig mye av tiden og syns livet er ganske håpløst. Og en av grunnene til at livet er håpløst er at det bare handler om en jobb med et eller annet rart på en fabrikk som han tok fordi han slipper å tenke, dessuten kan han i et sjeldent øyeblikk føle at han er litt som Donald Duck fordi slikt fabrikkarbeid som på sikt vil bli overfl...

Kapittel 16 – 16. desember La oss tenne det tredje lyset, lyset som forteller at det er den tredje søndagen i advent og alt er så nærme nå. Det er kun en snau uke til en magisk søndagskveld der man ler av Grevinnen og Hovmesteren selv om det er noe man har sett så mange ganger at man ikke husker helt hvor mange ganger det er en gang og verden blir mer og mer pyntet og klar for julehygge og alt som hører julen til. Og likevel er dette også en stille søndag, ettertenksom liksom, godt hjulpet av at mens mange steder har søndagsåpne butikker i desember fordi julehandel og slike aspekter så har de droppet det i Saga fordi det er så lett å ta toget inn til Oslo om man absolutt trenger å handle noe, de har heller satt opp flere tog og busser om behovet for å handle på en søndag skulle være der. I stedet er det stille og den eneste åpne butikken er den magiske lekebutikken, delvis fordi den ikke i utgangspunktet er tenkt som en butikk. Jo da, Helga selger ting der i ny og ne, men hovedpo...

Kapittel 15 – 15. desember La oss ta innover oss følelsen av å entre en kafé på en lørdag mens man tilfeldigvis vet at den man i hemmelighet liker aller best også skal være der. Fox ser Iris der hun sitter, men hun har ikke sett ham enda og en del av ham tenker at det kanskje er lettere hvis hun ikke ser ham. For det virker klart for ham at når de ble enige om å være på kafeen samtidig den lørdagen avtalte de i praksis at de skulle møtes og mens en stor del av Fox har veldig lyst til å møte Iris er det en annen del av ham som vil gjemme seg. Samtidig. Hele livet har Fox hatt en stemme inne i hodet sitt som har fortalt ham at han burde gjemme seg for verden og han har alltid lyttet til den stemmen og på et eller annet tidspunkt må han jo slutte med det. For å lytte til det i ham som ber ham om å rømme fra verden gjør alt bare mer kjipt og tungt og han vil mye heller være litt lykkelig. Derfor går han bort til der Iris sitter, sier «hei» og setter seg på andre siden av bordet. Hver...

Kapittel 14 – 14. desember La oss late som om vi lever i en musikal, det hadde vært så uendelig fint. I alle fall er det akkurat det Milla Magripp Berntsen vil. Hun har gått tre år på musikkteaterstudiet og jobber nå på Saga Kulturhus i billettluken mens hun venter på at drømmen om å bli musikalstjerne skal bli oppfylt. I mellomtiden kan hun finne nok av glede i å gå inn på kulturhuset som rommer Saga Bibliotek, så vel som Saga Scene der alt av konserter og teaterstykker i Saga settes opp, gå inn og være del av noe som føles så mye større enn henne selv. Og tenk at hun kan jobbe der, tilbringe hver dag der nye magiske opplevelser skjer hver dag, det inspirerer Milla så mye at det går helt fint at billettsalg egentlig ikke er drømmen på samme måte som å være skuespiller selv. Milla har hår som ligger i et ukjent farvann mellom lysebrunt og mørkblondt og som hun gjerne har i fletter eller musefletter bare fordi hun syns det er sjarmerende. Og Milla har liksom alltid tenkt at side...

Kapittel 13 – 13. desember La oss glede oss over lussekatter og duften av safran, over Lucia-tog i barnehager og skoler rundt omkring og hvordan det kan lyse opp i desembermørket. Og la oss tenke på alt annet som kan lyse opp i en mørk og kald vintermåned som gatelykter, en kopp varm sjokolade eller kanskje til og med en fortryllende lekebutikk. For Helga var det sistnevnte og nå satt hun i gyngestolen nede i butikken og ventet på at noen skulle komme innom. Mens hun satt der tenkte hun på det at hun allerede var halvveis, et faktum som nesten var litt vanskelig å forstå. Og hun lurte på hva som ville skje etter jul. Før hadde planen vært klar; hun skulle være her til og med julaften, glede et menneske som kom innom butikken hver dag med å la dem få en ting de virkelig hadde lyst på som en liten førjulsglede og så dra like brått som hun hadde kommet og da skulle ferden gå tilbake til huset dypt inne i skogen langt, langt borte og så skulle alt fortsette som før. Det hadde vært ...

Kapittel 12 – 12. desember La oss åpne en luke på kalenderen og glede oss over det vi finner. Sifre kanskje, på Flax-kalenderen der man sjelden vinner mer enn hundre kroner så man lurer litt på om det er juks. Eller små sjokoladebiter som smaker billig, men som gleder likevel bare fordi det er litt magisk å åpne opp en dag med sjokolade. Jamal Patel er fem år med sort rufsehår og brune øyne og finner en lommelykt i kalenderen. Den er liten og billig, men det vet han ikke. For ham er den en kilde til lys i mørket og han tar den med i barnehagen der han er en av de eldste og prøver å lyse under alt som virker en smule hemmelig fordi han er uforskammet nysgjerrig. Han tenker at han kommer til å finne en skatt selv om han mangler skattekart, han kan finne skatter likevel. Dessuten er det onsdag og onsdager er den av hverdagene som liksom er aller mest hverdag og i så måte en sannsynlig dag for mirakler for å skape balanse sånn at det ikke blir for hverdagslig. Det anser Jamal som rik...

Kapittel 11 – 11. desember La oss tenke oss en annen himmel, en som er lysegrå med små saueskyer på eller malerisk rødoransje i ly av morgengry eller så dypt mørkeblå at det ser svart ut med små hull her og der og det er stjernene. Himmelen denne tirsdagen er grå, tom for farger og tom for alt og Marie Sophie Malm syns det er ganske kjedelig. Det er rett og slett en temmelig uinspirerende himmel og hun skulle gladelig byttet ut det intetsigende værbildet med sol eller regn eller storm eller vind, omtrent hva som helst er bedre enn været akkurat da. Slike ting tenker hun der hun går og på en måte er det ikke så rart. Er det en ting som kjennetegner Marie er det nemlig det at hun alltid ønsker å føle det som om hun er en del av en historie, noe som igjen er inspirert av hvor uendelig glad hun er i å lese. Om noen hadde sett Marie på et tog eller på en buss hadde de sett en jente i tjueårene med skulderlangt brunt hår, blå øyne, rød kåpe og en bok i hånda. Noen ganger ville kåpen ...